Jeg kjenner deg nå. Eller jeg trodde jeg gjorde det. Jeg trodde også du var den sterkeste i hele universet. Det var helt til jeg så deg falle sammen som tusen skjeer i en alt for stor skuff. 

Jeg føler jeg burde gjøre noe nå. Være en skuff. En skuffelse? Jeg vet jeg er en skuffelse. Men det endrer ikke på at jeg ikke er tusen skjeer. 

Som åpne små sår kommer følelsene til overflaten, med litt hjelp. Risp her, risp der og se som blodet viser at jeg lever?

Jeg samler et nymotens påfunn, styrke og mot, og håper det er nok til å bære. Men jeg vet ikke helt hvor veien fører meg denne gangen. Og det knaker møysommelig rundt meg overalt mens jeg går, og jeg ber til alle gode makter om å gi meg denne redbull’en som jeg ser reklame for overalt, den som skal gi meg vinger så jeg kan fly. Om jeg bare hadde likt redbull, jeg synes ikke det smaker godt. 

Men tro det eller ei, det knaker stygt, men det bærer. Jeg kom over også denne gangen. I alle fall denne brua. Bruer kan være så vakre. Og i en evig tankestrøm flyter jeg for det meste under dem og før jeg ser hvor vakre de er har de passert meg og jeg er alene med bredden på begge sider på nytt, som om det aldri hadde skjedd foruten i mitt sinn. Er det alt i mitt hode? Mitt hode rommer så mye nå. 

Jeg sprekker snart. Sakte men sikkert blir jeg en rund liten boble, og snart går det ikke å seile under alle broene. Jeg er litt spent på hva som skjer da. Kan jeg strekke hånden opp? Så bobla sprekker? Er jeg over alt da, eller blir jeg ett med strømmen under meg? La det bære eller briste? Hvem bærer da?

Jeg ser med drømmende øyne opp i ingenting og ser at det er vakkert.