Jeg har en poetisk venn som jobber med å utdanne seg til litteraturviter og tar mastergrad as we speak.
Hun er også den type poetisk skribent som redigerer og redigerer tusen ganger før hun tør vise opp sine verk.
Jeg synes det er på tide å utfordre hennes spontanitet! Så herved, Fiv, her har du en utfordring:
Hver dag, hele resten av denne uka, utfordrer jeg deg til automatskrift på bloggen, i diktform, en gang om dagen. Det behøver ikke være langt, men det får gjerne være det. Tør du? Våger du? Gjør du så gjør jeg! Skal vi bestemme tema eller skal temaet være fritt?
Ballen er din!
Da jeg leste dette fikk jeg hjertet i halsen og jeg tenkte at dette kan jeg ikke gjøre. Men jeg kan ikke backe unna for en utfordring. Du kaster hansken, jeg tar den i mot og gjør det. Men at det stresser og skremmer meg, det er veldig sant. Revidereren skriker « Nei» Men den sta i meg sier at jeg må gjøre dette, selv om jeg så klart synes det er veldig skremmende.
Det er nok det som gjør oppgaven så utrolig vanskelig for deg, nettopp fordi du så gjerne vil det skal være perfekt. Vet du hva japanesere gjorde i gamle dager om en vase sprakk og ble limt sammen? De forgylte sprekken. Fordi det uperfekte i vasen fortalte like mye en historie som vasen selv, og det var noe som var vakkert 😉 Også det uperfekte kan være vakkert, vennen min! Modig gjort av deg å ta i mot utfordringen!