Som skribent, låtskriver, musiker, maler, ja som kunstner generellt er man alltid utsatt for kritiske øyne som gransker og bedømmer det du skaper. Det spiller ingen rolle hvilken sjanger du havner innunder i din kunst, det vil alltid finnes de som ikke liker det du skaper. Om jeg skulle sunget opera like fantastisk som Sarah Brightman og vært teknisk perfekt, så vil det likevel finnes de som ikke liker opera. Det finnes folk som hater dikt, og det finnes folk som rett og slett ikke liker å lese.
Av de som liker det du holder på med vil alle ha synspunkter. Noen liker alt de leser ukritisk, enten fordi de generelt elsker det du gjør uansett kvalitet, eller fordi de er gode venner av deg og liker alt du lager fordi de ser deg i det. Og det er ok. Og noen liker ikke det du skaper i det hele tatt. Det er også ok.
Andre som liker den sjanger du havner under ønsker å komme med konstruktiv kritikk for å hjelpe deg å i deres øyne forbedre og heve teksten. Ikke all konstruktiv kritikk legges frem like konstruktivt. «Fy faen dette suger» og «Jeg kan ikke kalle dette mitt favoritt-dikt fra deg, jeg synes dette var det svakeste jeg har lest fra deg så langt» sier egentlig begge samme sak, bare at det ene er konstruktivt og det andre er det ikke. Gjett hvilken som er hva? 😉
Å ta til seg av konstruktiv kritikk eller la være er et fritt valg. Ingen kan si om du gjør rett eller feil foruten om gramatikk og teknikk. Om man siden opplever at salgstall går ned om man alt er en etablert og publisert forfatter får man jo bedømme hvor viktig friheten til uttrykke seg akkurat slik man ønsker er eller om det å tjene penger på det er viktigst. Spør bare Odd Nerdrum som skaper den kunsten han vil som ikke vises opp, og skaper en annen kunst han skaper kun for å tjene penger. Man kan glatt skille på dette!
Hva vil jeg frem til med denne monologen? Jeg vet egentlig ikke hva jeg forsøker å si. Jeg har jo faktisk ikke fått noen «Fy faen dette suger» noensinne. Jeg har faktisk stort sett fått positiv feedback og av og til beskjed om svakheter. Gjør det meg til en fantastisk skribent? Overhode ikke.
Jeg skriver mye som er undermåls. Jeg har to og en halv bok om Kezan og Prinsen sitt univers som jeg kaller regelrette slaggbøker. De har lav teknisk kvalitet, er rett og slett søppel, men for meg og Lita har de en høy underholdningsverdi fordi dette er ungdomsminner for oss begge, og fordi jeg skrev henne inn i berettelsen. For oss er det altså morsomme og underholdende tekster, men de er utover det temmelig ubrukelige. Om andre vil finne dem underholdende? Tja, kanskje om de er fjorten år og hestegal? 😉
Jeg er en spontanskribent. Jeg kan ikke egentlig sette meg ned og gjøre teknisk korrekte tekster med å planlegge ett vanntett plott, hovedpersoner og en ommentrentlig handling og så holde meg til det. Jeg har aldri gjort det en dag i mitt liv. Jeg setter meg ned.. og jeg lar tankene og fingrene fly.
Ofte tar berettelsen totalt over og styrer alt som skjer. Og jeg må bare følge med eller falle av lasset på veien.
Jeg har lenge tenkt at dette er vel typisk tegn på en wannabe. En som gjerne vil være flink og som gjerne vil tro det, men som lever i et luftslott uten noen forankring i virkeligheten. Og så leste jeg at Margit Sandemo, et av mine store idoler, har det akkurat likedan. Berettelsen tar overhånd og hun må bare løpe etter med tastatur, eller penn og papir, og håpe på at hun rekker å få med seg alt. Automatskrift? Jo kanskje?
Jeg kan antagelig aldri måle meg med Ragnhild Jølsen eller Sigrid Undseth. Men så er det heller ikke mitt mål. Ja, jeg skulle gjerne havne som pensum på skolen en dag, det hadde vært en meritt å være svært stolt av. Men i dag holder det på å vokse frem en form for skribenter og forfattere som blir mer og mer annerkjent.
Kjosklitteratur i gamle dager ble ledd av. Når man ble solgt på en kjost i pocketbok var det fordi man feilet som forfatter. Og så raste de inn, en etter en. Forfattere som ble solgt i millioner av bøker, som ble populære og store. Forfattere som Stephen King, Dean Koontz, Margit Sandemo og mange andre står side ved side i kjosker og butikker i dag. Og ingen skammer seg over å lese bøkene deres.
Jeg tror jeg skal oppsummere dette blogginlegget før jeg må opprette det under hashtag «Sovemedisin». Jeg forsøker vel kanskje mest å si at pennen er fri. Både for den kritiserte og den kritiserende.