Jeg sitter ensom på den tykkeste og største grenen på hele treet. 
Verden er for mine føtter, men likevel føler jeg at jeg er under den. Det er som piggene sakte og pinefullt trenger seg gjennom det skallet jeg omgir meg med, det skallet som kalles hud. Og smerten er ubeskrivelig. 

Likevel spør du meg hvordan det føles. Du ber meg forklare med ord noe jeg ikke klarer forklare for meg selv engang. Og så skal jeg beskrive det til deg? Men hvordan skal jeg klare det? Ordene er ikke mine. De tilhører deg, slik alt annet gjør det, også jeg. 

Jeg vet ikke hvor store de piggene er, men jeg lover deg de føles på vei ut. Hver eneste en, hver millimeter av dem. 

Og du? Du sitter på den høyeste grenen der oppe, så høyt at jeg nesten ikke ser deg. Ute av rekkevidde, ute av synet, uoppnåelig, uimotståelig, blendende vakker. Jeg kan ikke motstå deg, men uten vingene mine kan jeg ikke fly opp og sverme rundt deg som møllen rundt lyset. Du rev dem av meg for så lenge siden at jeg ikke lenger husker smerten. 

Jeg trakter etter deg, jeg må ha deg, og jeg flykter likevel unna. Jeg søker ikke etter å klatre de grenene som er mellom oss. Jeg setter meg godt tilrette på min trygge gren, og later som for meg selv at jeg ikke vil ha deg. Og på mange måter føles det som jeg ikke vil det heller. Du føles hul, uekte, fylt av falskhet, men midt i det hele er det også varme, gemenskap og en følelse av å høre med. 

Men det er jo det som er problemet, er det ikke? Jeg er ikke med. Jeg sitter jo her nede, alene på min gren, mens du er der oppe. Jeg ser så mange fugler som svermer rundt deg, og samtidig som jeg forakter dem, så vil jeg også være en av dem. 

Jeg innser det likevel. Du lokker meg. Jeg velger likevel ensomheten fordi den er tryggere enn å stole på felleskapet. Nei, du er ikke virkelig. Du er ikke av kjøtt og blod. Og det er jeg. Og jeg smertes av det. Det er derfor jeg trakter etter deg.