Jeg har lest heksemesteren bok fire – Ondskapens ansikt, av Margit Sandemo.
Når jeg åpner bok fire er jeg fortsatt litt irritert over den erotiske leken til Tiril og Móri faktisk, det inser jeg når jeg begynner å lese. Men jeg glemmer det fort for nå går det unna! Språket flyter på i en mer intensiv form, suger meg inn så jeg vilkeløst (og svært villig får jeg tillegge) feies med av flommen. Det føles som lesepulsen øker, og jeg føler en trang til å lese enda fortere fordi det føles som takten er raskere.
Når Margit forteller om hvordan Kardinalen kaller på Tiril føler jeg en glede som bare hopper rundt inni meg som en sprettball. Slik skal det høres ut! Dette er kraftig svart magi! Men jeg klarer ikke la være å dra en sammenligning med magien i bok nummer to, og føler ubevisst dette gjør hendelsene der enda mer nusselige. Men for hver bok jeg leser i heksemesteren, dess mer sjeldent reflekterer jeg noe spesielt over dette, og om en bok eller to er det neppe et tema mer. Jeg kommer ikke til å ha tid til å bry meg om det!
Margit har fortsatt en tendens til å komme med sine moral-peaks innimellom, og jeg irriterer meg litt over dem. En irritasjon som ikke riktig tillater meg å være blind for det, snarere skjer det hver eneste gang det skjer i bøkene. Hvilket er litt for ofte om du spør meg. Men tross alt tilgir jeg Margit så villig så villig disse små moralske runder for resten er så fengslende, dragende og levende så jeg svelger de små dråper irritasjon og nyter frotseriet i leserglede som hun alltid byr på i rike monn.
Når vi siden i bok fire bevitner fullbyrdelsen av deres kjærlighet ler jeg av glede for Tiril og Móri. Det er overhode ikke pompøst, svulstig eller noe slikt nå. NÅ er det som det skal være, spontant, uimotståelig og ekte. Men Margit har en forkjærlighet for skitne uthus, møller og jeg vet ikke hva som et «kunne ikke motstå hverandre og havna til sengs med hverandre for første gang» sak med slike kjærlighetspar. Hun virker også å ha en liten forkjærlighet for «må kjempe mot det og avstå» kjærlighet. Men, det går jo aldri, og vi er alle veldig glade for det. Er det noen som fortjener hverandre er det Tiril og Móri. Ja, det finnes vel noen par til, men vi kommer tilbake til det også.
Under lesingen blir jeg mer og mer forelsket i Aurore, og i søskenparet som kommer til hjelp på gården de bor på inntil videre. Jeg liker svært godt når Theresa konspirerer så enkedragen ikke vet hvem som k jøper gården, eller hva som kommer til å skje, og jeg storflirer når Móri gir helt ufarlige urter til Aurore så hun blir «syk» så hun kan bli igjen.
Når de siden bestemmer seg for å dra til Theresenhof blir jeg både glad og litt lei meg på samme tid. Det føles som fortellingen setter et punktum for vår landsdel, mitt eget hjemland. Jeg blir også glad over at når Móri og Tiril ikke lenger klarte å holde seg unna hverandre så ble hun gravid så moren ikke kunne unngå eller dra ut på tiden for noe giftemål. Det ble å ordne bryllup i en fei, de slapp å vente og seigpines, og Móri skulle slippe å se sin kjærlighet presenteres for den ene etter den andre av passende kavalerer. Likevel føles det litt som en nødløsning for å slippe å beskrive problemene og konfliktene et utenomekteskapelig barn som skulle giftes med en «mr ingenting» fra Island rett opp og ned, det er tross alt mye enklere å presentere en allerede gift kvinne for de som på død og liv skal få Tiril presentert for seg. Som også Hertuginnen påpeker selv i bøkene.
Igjen konkluderer jeg med at ingen av de små irritasjonsmomentene på noe vis engang kommer i nærheten av leseopplevelsen jeg får hver gang jeg åpner en Margit-bok, og de små svakhetene i historien gjør ikke heller at det negative på noe vis kommer i nærheten av det positive. Det kommer nok aldri til å finnes en forfatter som skriver perfekt hele veien, som skriver slik at jeg aldri blir irritert over noe, og jeg synes likevel Margit kommer godt unna alt i alt. De mindre fel hun har i sin skriving kan jeg kjenne er «slik er Margit, det er en del av sjarmen», så jeg lukker muntert øynene og fniser, gråter og ler meg gjennom hennes bøker.