Jeg har lest heksemesteren bok seks – Alvelys, av Margit Sandemo.
Det første jeg blir irritert over når jeg tar i denne boken er framsiden. Første gang jeg leste boken var det først etter at jeg leste den, men i etterkant er det hver gang jeg tar i den. Stenen Dolg holder er jo ikke en rund kule, det er en kantete fasettslepen sten. Feil! Nei! Det der kan da ikke trille! Størrelsen sier jeg ikke så mye på, det kommer jo tydelig frem at vi snakker en ordentlig diger stein, men den er RUND!
Men jeg forgriper handlingen en hel del her, dere får tilgi meg det. Vi er nå i den sjette boken som sagt, og jeg hiver meg ivrig over historien som sluttet i verdens cliffhanger i forrige bok. Jeg blir litt overrasket når en tolv år gammel gutt bare uten videre tillates å dra på eventyr alene, men det er ikke spesielt overveldende for vi snakker ikke om en vanlig tolv år gammel gutt direkte. Her snakker vi om en familie som er vant til omtrent alt mulig nå, og Dolg er ingen hvem som helst. Jeg finner det litt mer underlig at småsøsknene uten videre ignorerer direkte ordre og begir seg i vei de også, men vi snakker jo også om en familie som ikke følger normen for barneoppdragelse i utgangspunktet.
Erling og Theresas forsøk å tyde tavlene, som tydelig vekker opp noe, er ikke direkte uventet. Jeg har lest temmelig mye Sandemo nå, og venter meg i grunnen hva som helst når jeg leser bøkene hennes. Men første gangen jeg leste boken ble jeg svært nyskjerrig, og dessuten svært sprudlende av fler og fler hint om en kommende romanse. Jeg er en romantisk drittunge på det punktet!
Reisen beskrives ikke som så anstrengende, og jeg tror ikke de dro så langt fra gården heller. Når Dolg begynner arbeidet synes jeg det er trivelig lesning, underholdende og med lett flyt, og akkurat passe med problemer. Jeg reagerer på at Dolgs hjelper ene sekundet sier hun ikke kan hjelpe, og neste sekund advarer han mot farer, men det kan også være hun mener hun ikke kan gjøre noe fysisk og håndgripelig?
Vel overstått med skatten i hendene og etter sitt livs sjokk om sin egen beskytter kan jeg så gjerne forstå den skrekk og redsel som Dolg føler når han står overfor et dillemma. Stole på sin beskytter tross at denne bærer samme amulett som de onde, eller flykte for livet? Men han velger tillit, slik vi nesten venter, og hjelper sin beskytter som best han kan etter strabasene.
Også denne boken avsluttes med en real cliffhanger som får meg til å hyle av frustrasjon, enten fordi det var første gang jeg leste boken og to eller tre pinefulle måneder å vente, eller fordi jeg egentlig hadde tenkt å gjøre andre ting enn å lese, snarere er det vel slik at jeg burde gjøre andre ting. Jeg vet jo at nå kommer de på rekke og rad som perler på en snor, mer og mer pust som stopper i halsen, og Margit har ikke så mye tid for sine moralpekepinner nå. Nå raser det avgårde i et tempo som igjen suger meg med, og jeg kaster meg umiddelbart over neste bok.