Fivrelden har levert sin, så da leverer jeg også min her og nå. Fivreldens kan dere lese her!
For min del var valget enkelt. Jeg har alltid elsket En Julefortelling av Charles Dickens. Desember 1843 ble den publisert i en bokform, og har blitt mer og mer populær siden da. Utallige filmer, og utallige opptrykk av fortellingen, for ikke å snakke om min julekalender i form av 24 små bøker der fortellingen er noe forenklet har det blitt gjennom tidene. Og jeg tar meg ofte i å undre hva i den berettelsen som griper meg så utrolig.
Det er neppe personlighetene i fortellingen, for de er nesten som karikaturer, spesielt om du ser Disney-utgaven av filmen med Onkel Skrue i rollen som Ebeneezer Scrooge, og heller ikke den fantastiske skrivestilen. For min nese er skrivestilen i denne fortellingen overdrevent naivt, overdrevent depressiv, og overdrevent gjentagende faktisk.
Men vet dere? Det gjør faktisk ingenting! Med alle sine overdrivelser er fortellingen utrolig sjarmerende og givende, det maler sterke bilder i hodet mitt der min fantasi er nesten overdrevent aktiv til tider, og det sterkeste av det hele er nok selve summen av fortellingen: Moralen i historien er tross alt å være gode mot hverandre, dele det man har, hjelpe de som ikke har like mye og omfavne kjærlighet og vennskap. Dette er en moralsk pekepinne som aldri går av moten om du spør meg. Den moralske pekefingeren kan kanskje være litt vel tydelig her og der, men dette er også en fortelling fra en helt annen verden enn jeg lever i nå. Jeg kan ikke sette meg som en moralsk pekefinger på hvor kraftig en moralsk pekefinger var for 171 år siden. Eller.. teknisk sett kan jeg vel det, men det tjener jeg lite på tror jeg nok.
Summen av det hele er en historie som år etter år slår meg sterkt og minner meg på hvor mye jeg faktisk har å være takknemlig for i livet. Og det er en lekse jeg godt kan lære hvert år, også de årene som er sorte som kull i mine øyne.
God sommer til dere!
One Comment