Mitt bidrag til bokstafetten etter at jeg fikk pinnen overlevert av Fivrelden er mitt første møte med Sagaen om isfolket.
Den dag i dag kan jeg ikke dra boken forventningsfullt ut av bokhyllen uten å få et snev av den samme følelsen, og samtidig fylles av slikt et vemod for alt som ikke lenger er.
Det var nok samme år, eller året etter, at Bok 36 av Margit Sandemos Isfolk-serie ble sluppet at boken var noe forenklet føljetong over flere uker i Allers. Jeg husker faktisk ikke hvor mange nummer det var, men det jeg husker var at det var en av sommerens føljetonger i Allers. Eller om det nå var Hjemmet. Min mormor hadde masse bøker, hellestadserien, kristin lavransdatter og så videre, og jeg leste alle bøkene jeg kunne få nevene i. Denne spesielle sommeren hadde jeg ikke lyst til å lese om igjen disse bøkene, og jeg bladde planløst i et ukeblad som min mormor så gjerne kjøpte hver uke, og jeg så «NYHET! Margit Sandemo, Sagaen om Isfolket bok 36 Trollmåne som føljetong!»
Jeg kan ikke si at selve denne tittelen lokket så veldig, jeg hadde aldri lest isfolket før, og visste slett ikke hva som ventet meg. Mange kanskje skulle si at å bokstavlig talt ramle inn i en serie i siste tredel av den ikke er beste måten å introduseres til en serie, men vet du hva? Det var det for meg! Litt fumlende begynte jeg å lese, og de første sidene var vel ikke helt lyn fra klar himmel når det gjaldt historien, men tekstens enkle og lette flyt fanget tenåringsjenta i meg, og jeg leste videre.
Neste uke ventet jeg håpefullt at mormor skulle kjøpe samme ukeblad så jeg kunne få lese neste del, og hun skuffet meg ikke. Ivrig åpnet jeg bladet, og lykkelig slukte jeg hver bokstav.
Jeg kan kjenne på følelsen enda. Denne sugende, manende trangen til å måtte lese videre. Den sure skuffelsen «hva? Slutt alt nå?» Hvor ofte fremover skulle jeg ikke få oppleve det ettersom jeg sporenstreks begynte å ønske meg bøkene til bursdager og jul? Vi kom jo til et punkt der jeg hadde tatt igjen Margit, og smertefull pinefull venting i antall uker til neste bok ble sluppet.. TORTUR! Av det gode slaget, men likevel!
Å, som jeg lengter tilbake til denne følelsen av å for første gang oppleve en magisk ny verden åpne seg, mennesker man nesten er sint fordi de ikke finnes i det virkelige livet, fantastiske hendelser man er svart av sjalusi på liksom-mennesker for at de får oppleve.. Jeg ville også få møte kjærligheten slik! Jeg ville også bli revet bort av mystikk og kjærlighet på den måten! Jeg ville også få oppleve magi!
Den verden jeg ble presentert for har ikke sluppet grepet om meg enda. Jeg kan i dag ikke hente frem nettopp bok 36 uten å smake på sol og sommer, en følelse av evig sommerferie der dagene er endeløse og fylt av humlesurr og myggstikk, en følelse av å rømme inn i en magisk verden som omfavnet meg uten spørsmål og å endelig føle en form av tilhørighet. Når jeg åpner bok 36 hører jeg vagt unna min mormors stemme mens hun nynnet til Ønskebrønnens musikk fra hennes ungdom, jeg lukter grønnsåpa fra morgenvasken av kjøkkengulvet, jeg hører måkene utenfor vinduet, lukter havsalt i sommervinden, og ser for meg morfar ute i hagen der han gravde frem poteter til middagen.
Når jeg åpner boka i dag fylles jeg også av et vemod fordi den verden er bak meg, tiden er forbi. Både min morfar og mormor er døde i dag, huset der jeg fikk denne første opplevelsen og smaken av Sandemo er ikke lenger i min egen families besittelse. Det kommer aldri mer tilbake denne type endeløs sommer der solen aldri riktig går ned, og der humlene aldri slutter å surre.
Pingback: Fire dager til fullmåne | Fivreldens ordvev