Hvor mange av dere sier «åh!» med gjenkjennelse i blikket av denne tittelen?
Kanskje ikke så mange. Men om jeg da sier «Å være ung er forjævlig» da?
Jeg tenkte meg det. Dere som kjenner igjen den siste tittelen er nok de samme som har fått ta del av den samme anti-doping-kampanje på skolen som jeg; Å se filmen «Å være ung er forjævlig» på skolen. Filmen baserer seg på selvbiografien til Christiane Felscherinow, mer kjent for oss som Christiane F, med samme navn som boken. «Vi barna fra Bahnhof Zoo».
En kjapp liten påminnelse for de som bare kjenner igjen navnene men ikke handlingen:
I filmen møter vi tolv år gamle Christiane som har flyttet til Berlin med sin mor og søster. Hun begynner uskyldig hasj-røking med vennene sine på klubben hun foretrekker å dra til på kveldene, og etterhvert forflytter de unge seg til alle andre mulige dopingpreparater. Tretten år gammel begynner hun med Heroin og er prostituert og tungt narkoman. Hun blir «fersket» av sin mor og morens nye kjæreste ved en uheldig overdose, og moren forsøker på alle vis å hjelpe henne ut av dette, men Christiane ender med å ta overdose på et toalett med vilje for å slippe unna når en av hennes nære venner blir funnet av overdose.
Filmen er brutal, og skjuler lite. De spesielle effektene tatt i bruk for å vise en narkomans hverdag er skremmende ekte, og likevel ble filmen kritisert for å romantisere bruk av narkotiske midler og prostitusjon. For meg står filmen som et levende eksempel på baksiden av medaljen: Rusen er ikke alt, den går fort over, og tilbake står du med det evige jaget etter penger for å kjøpe mer, og desperasjonen det leder til om du ikke lykkes skaffe penger.
David Bowie tok stor del av filmen både ved å stille opp på gjenskapelse av konserter samt musikken til filmen, også han ville gjerne hjelpe i kampen mot narkotika.
Jeg husker filmen traff meg hardt når jeg var i unge tenår og så filmen, og jeg har i voksen alder sett den ved fler anledninger. Den er like skremmende og smertefull den dag i dag.
Hvor vil jeg hen med denne praten? Jo, først vil jeg oppfordre dere til å lese boken, for det er en fantastisk stykke berettelse i all sin hudløse og forferdelige virkelighet, men også fordi Christiane nå skal gi ut en ny selvbiografi! Ja! Dere hørte rett! Hun lever enda, og er i dag en 51 år vakker dame som nå er klar for å dele resten av sin fortelling med verden. Etter utgivelsen av sin første selvbiografi ble hun litt av en kjendis i Tyskland, men desverre ble også Banhof Zoo, Vest-Berlins største togstasjon, litt av et senter for valfarting fra ungdommer. Desverre var det mange som søkte seg til Berlin og nettopp Banhof Zoo for å etter sitt nye idol, men svært mange kommer dit kun for å se hvor alt skjedde.
Den nye selvbiografien heter Mein Zweites Leben og lanseres i Tyskland 10 oktober. Jeg er nok en av de som gleder meg til den kommer og som vil vente utålmodig på norsk oversettelse så jeg kan ta del av hennes historie.
Om dere ikke allerede har sett filmen vil jeg oppfordre dere til å se den. Og vær forberedt på sterke grafiske scener.