Jeg har lest debutromanen På andra sidan växer gräset skrevet av Petra Sandberg Torstensson. Petra har jeg kjent en del år gjennom et forum vi begge er med på, forumet for Sagaen om Isfolket.

«På andra sidan växer gräset» är en «komma ut»- roman, en berättelse om att våa bryta normen och gå sin egen väg. Om varm vänskap, förtvivlan, lust, missförstånd, passion, humor, sex, inre styrka, kärlek och om att hitta rätt

På tross at jeg er nær flytende på det svenske språket i tale og ikke har noe problemer med skriften (foruten de vanlige som min svært lette dysleksi drar med seg) synes jeg det kan være tidvis tungt å komme inn i leseflyten på svenske bøker. Jeg må gjerne lese meg varm i trøya før jeg finner leserytmen. Det som slår meg når jeg leser meg gjennom de første setningene i boka er at jeg behøver ikke finne leserytmen; Den er der allerede. Språket er så lett og ledig at det flyter ned gjennom halsen min som en god kopp te. Språket er ikke svulstig, det er ikke overdrevent. Det finnes ingenting tilgjort i teksten, og jeg nyter flyten og enkelheten i lesingen allerede fra de første sidene.

Det endte med at jeg strekkleste hele boka i løpet av noen timer. Jeg er en rask leser – dysleksien til tross – og slukte Harry Potter 7 på en dag, og Jean M. Auel sin femte bok på halvannen dag, men boka er virkelig lett å følge. Jeg har ingenting i mot en tyngre litteratur og begir meg gjerne ut på engelske bøker og eldre tekster, men jeg virkelig nyter å lese lettleste bøker. Jeg kan fokusere fullt ut på fortellingen og ikke å forstå de ukjente dyp i teksten. Misforstå meg rett nå; Lettlest er ikke det samme som uten dyp. Bøker uten dyp får meg ikke til å le, og de gir meg ikke klump i halsen eller får meg til å bli rasende. Saken er at her behøver jeg ikke lete meg frem for å finne hvor dybdene er: De er synlige. Her er det dypt. Her er det morsomt. Her er det sørgelig.

Alle følelsene ligger der, synlige og klare, rett under bokstavene. Forfatteren har lagt ned hele sitt jeg, hele sin sjel i teksten, og det merkes. Jeg har mistanker om at større deler av boka er helt eller tildels selvbiografisk til viss del, og det berører meg mye mer enkelte ganger enn selve teksten gjør.

Jeg klarte helt enkelt ikke legge fra meg boken i dag. Jeg laget lunchen med boka i den ene hånda, og sleiva i den andre. Jeg tvang meg til å legge fra meg boka mens jeg spiste, og plukket den opp umiddelbart etter jeg var ferdig å spise. Teen min ble kald. Og når jeg trodde at nå kommer eventyr-slutten i fortellingen fikk jeg en real bakoversveis, som om boka ville si «det trodde DU det?»

Nå fikk jeg eventyrslutten min likevel, men ikke før jeg hadde grått så jeg måtte avslutte lesingen så jeg kunne gå på badet og skylle ansiktet og snyte nesa mi.

For å oppsummere det hele så er boka et stykke svært god lesing. Det er enkelt å følge teksten og fortellingen. Den er jordnær og ekte, ingenting tilgjort eller pompøst, den er helt enkelt akkurat slik den skal være. Jeg anbedaler boken varmt til alle som skulle ønske å lese den!