Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Skrivekløe / Kristin
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Skrivekløe

Beskyttet: Kristin

Følgende er et lite utdrag av den innledende teksten om Kristin! Det er kopiert rett fra Word så tekstformatteringen blir litt så som så 😉

 

***

Så sto hun der da. Tittet på ryggene til de andre der de forsvant bortover veien med svingende hestehaler, arm i arm i arm. Hun kjente enda skamrødmen brenne i kinnene og våget nesten ikke heve hodet for å se dem. Så hun myste på dem gjennom luggen i stedet. Blikkene, som de sved! Men ikke mer enn ordene.

 

«Tror du virkelig vi vil bruke tid på slike som deg!»

 

Mari var den selvskrevne lederen av de tre. Hun førte ordet, hun ledet an. Alle beundret henne og ville være som henne. Guttene skrev navnet hennes på veggen bak do, og jentene kopierte klærne og håret hennes.

 

Hun kikket ned og betraktet skoene sine. Sko fra fire barn før henne. Det syntes. Slik som hun hadde våget seg frem! Enda så godt hun visste hva hun var. Hun vendte seg om og gikk sakte i den andre retningen. Hun hadde nesten vondt i magen, og svelget gråten som lå på lur.

Fort gjemte hun skoleveska under den store løse steinen i muren, bare slik at ingen kastet bøkene i elva igjen. Hun løp opp i skogholtet bak den lille gården der moren hennes leide et lite hus med to rom. Hun satte seg under et tre, og endelig slapp gråten løs.

Hun satt der, krøp sammen til en hard liten ball, og gråt til hun var tom. Deretter fortsatte hun å ligge der en liten stund til, bare fordi det var så vidunderlig stille, mørkt og trygt. Brått hørte hun skritt. Forskremt satte hun seg opp og gjemte seg bak treet, stirret i retning skrittene. Det var Gaute! Hun pustet stille og fort.

 

– Kristin? Er du her?

 

Det var ingen vits i å gjemme seg lenger, hun krøp forsiktig fram. Gaute sto der, stor og sterk. – Jeg så du løp opp her, sa han. Hun trakk i den ene fletten og våget ikke å se opp. – Men se hvordan du ser ut, sa han smilende. Han trakk frem et stort lommetørkle og begynte å tørke snørr og tårer fra ansiktet hennes. Hun kikket fortsatt ikke opp, men hvisket frem et «Takk» når han var ferdig.

– Mor di begynte å bli redd for deg, tror jeg nok, sa han. – Hun har vært i døra og sett etter deg fire ganger alt. Så jeg tittet etter deg når jeg gikk for å telle sauene, og jeg oppdaget du løp opp hit.

Han satte seg. – Når jeg var gutt pleide jeg komme hit jeg og. Jeg lagde barkebåter med lommekniven og dagdrømte at jeg skulle bli en stor bankmann som tjente mange penger. Bare for å vise dem alle sammen.

 

Kristin lyttet storøyd. Hadde Gaute ønsket seg et annet liv? Han hadde jo vært bonde i evigheter og hadde den største gården i bygda! Gaute snudde hodet og så på henne. – Har de vært ekle med deg igjen? Spurte han. Hun stirret ned på forkleet sitt og vred hendene, ville ikke riktig svare for det var ikke pent å sladre men før hun fikk hindret det hadde hodet nikket helt av seg selv. Han sukket.

– Barn vet ikke bedre, de, sa han. – Jeg liker dyra bedre enn folk noen ganger. De er tålmodige og ærlige. Du Kristin, jeg kunne trenge en flittig liten barneneve i fjøset, vil du hjelpe til? Sa han. Kristin så avventende på han. Hva kunne hun gjøre bedre enn Gaute? Han kunne jo flytte fjell, så sterk var han helt sikkert! Hun hadde nok sett det! Nå var det kanskje ikke et helt fjell i en bit, men mange små og store steiner, men se for ei røys det hadde blitt til?

– Sauene synes det er fint med ei mjuk lita jentehand på lammene når de skal få merkene sine, sa Gaute. – Kan du hjelpe meg tror du? Hun nikket ivrig. Gaute var snill han. Mor snakket varmt om han. Sånn med stjerner i øynene nesten. Men mor til Gaute, hun var ikke god. Sinte ord, harde blikk. «Det er bare for pengene at du får bo her!» Og hun var skummel syntes Kristin. Gammel var hun også, sikkert eldre enn noen andre mennesker som fantes, og like rynkete som de sviskene hun pleide å få til bursdagen sin.

 

Gaute reiste seg. – Jeg tror du må løpe ned til mor din, jeg, sa han trygt. Kristin nikket med skinnende øyne og begynte å løpe nedover. Brått stoppet hun og plukket opp noe, løp mot Gaute igjen. – Her, sa hun stille og la noe i hånda hans. Han smilte, rusket henne i håret og så på flettene hoppe når hun gikk nedover igjen.

Han tittet på det han holdt i hånda si. I den trælete, ru, arbeidsneven lå det en stein. En grå stein. Han vred litt på den, og det gnistret i en nesten rød krystall på en liten flekk. En sjeldenhet, det var ikke ofte å finne slik en liten skatt. Han ristet på hodet. – Stakkars liten, det var ikke greit, sa han lavt til seg selv. Han puttet steinen i lomma som den skatten den var og gikk ned mot gården igjen.

Kristin på sin side løp ned til den store steinen og hentet frem skoleveska igjen. Ingen hadde funnet den nå heller, og hun løp fornøyd hjem. Mor ble glad da hun kom inn døra. – Nå begynte jeg å lure litt, Kristin, sa hun med et smil. Hun satte frem litt brødskive med noen skiver pølse på og et glass med saft, og Kristin smøg ned på benken for å spise.

 

Kristin satt oppe lenge fredagen etter dette. Det var sent på kvelden. Mor hadde vært inne for ganske lenge siden og sagt hun måtte legge seg, hun kunne ikke sitte oppe lenger nå.
Kristin satt i vinduskarmen inntullet i et pledd, og kikket på månen. Hun ville ikke sove. Man drømte vondt da. Og hun var spent på i morgen. Gaute hadde sagt hun skulle få hjelpe til enda mer da!

I dag, etter skolen, hadde hun løpt hjemover ivrig og glad. Hun hadde helt glemt sine plageånder, hun hadde ikke ofret dem en tanke, hadde bare gått med en spent rødme i kinnene hele dagen og tenkt på alle de søte små lammene som hun nå skulle få holde på og ta på. Mor ville ikke la henne gå inn til lammene ellers, mor Gudrun ble sint sa hun. Det var jo ikke deres gård bare fordi de bodde der. Hun hadde ofte smøget seg rundt til gjødselstakken og stilt seg på tå, myst inn gjennom en av de små gluggene der og sett på dem.

Hun hadde nok sett den. En av søyene hadde fått et svart lam. Alle andre var hvite. Den svarte hadde stukket seg veldig ut, og mange av de andre lammene og søyene var ikke snille mot den. Hun hadde med en gang følt en samhørighet med det.

Men dette ble fort glemt da hun rundet svingen på veien og var ute av syne fra skolen. Der sto de. Hun hadde glemt dem. Men nå sto de der. Arm i arm i arm og dekket hele veien nesten. Hun kunne ikke komme forbi, og det var lenge til snarveien gjennom skogholtet enda. Hun hadde bråstoppet, ble kald og kvalm. Et øyeblikk hadde hun vurdert å gå tilbake til skolen, men vaktmesteren var ikke noe hyggelig. Hun hadde en lærer som var snill. Av og til. Men de fleste lærere var unnvikende og ville ikke riktig snakke med henne. Det var ingen hjelp å hente der.

De hadde kommet mot henne. Kalde øyne, og harde munner. De hadde gjort seg klar.
Hun hadde syntes de så ut som katten gjør når den skal kaste seg over en mus. Og de hadde jo faktisk klort henne flere ganger.

Hun hadde rygget skremt. Kjente på seg at nå var det litt mer enn bare harde ord og lugging. Denne gangen måtte nok mor sy alle klærne hennes og stryke sidene i skolebøkene igjen. Hun burde ha skjønt det. Hun kunne ikke glemme, aldri glemme. Det bruste for ørene og flimret nesten for øynene i skrekk. Hadde ikke den ene en .. stein? Hun snublet over en stein der hun rygget baklengs, falt så lang hun var, og krøllet seg sammen. Ventet. Bare det ville være fort overstått nå. Lammene. Hun tenkte på lammene. Små søte ulltusser, snart, snart, bare dette var overstått … Men det kom ingenting. De hadde stoppet opp. Hun hadde jo ikke sagt noe? Da hørte hun det som de hørte, gjennom bruset i ørene. Hestehover. Klopp, klopp bortover veien og en stemme som sa «proooooooo». De hadde snudd og løp.

Hun våget ikke å se opp mer. Lå og skalv, ønsket seg til skogen, tenkte bare på lammene.

– Men Kristin liten, har de gjort deg noe?

Hun hikstet nesten, før hun kjente et par sterke armer som regelrett hadde løftet henne opp. Hun kostet på seg et forsiktig blikk opp, for hun hadde kjent igjen stemmen. Gaute!

Han børstet bort sand og forsøkte fjerne sand fra håret, løftet henne opp i vogna. – Jeg tror du får kjøre med meg, jeg. Vi skal jo samme vei, sa han og smilte. Han nevnte ikke tårene hennes, men rakte henne lommetørkleet. Mens hun forsiktig tørret øynene fortalte han at han skulle begynne med lammene i dag, hadde hun lyst?

– Mor vil jeg skal ta bort det ene lammet, sa han. Kristin våget ikke å spørre. Han tittet på henne og lo. – Det er sort lam. Hun mener det bringer ulykke så hun vil jeg skal slakte det. Men det vil ikke jeg. Kristin så bare spørrende på han. – Sort ull er jo svært ettertraktet vet du, og tenk så lite arbeide når man ikke trenger å farge den selv, sa han. Så blunket han. – Og jeg er ikke den som ser på utseendet først, la han til.

Kristin satt der i mørket med månen over seg, og smilte litt for seg selv.
Hun hadde en hemmelighet. Gaute hadde stukket hånda i lomma der i vogna og tatt frem steinen hun hadde funnet. – Ser du, sa han. – Den ser jo vanlig og grå ut. Til den snur seg, så man ser det røde. Av og til må man se med litt nye øyne for å se, men det finnes alltid noe spesielt ved alle som kanskje ikke ser ut til å skille seg ut, og det er bra. Sa han.

Han sa det. Det hørtes nesten ut som han snakket om henne men det kunne jo så klart ikke være sånn han mente det. Han snakket jo om steinen. Og sauen. Men her under månen, i hemmelighet, lot hun litt som han kanskje kunne ha snakket litt om henne også. Han hadde jo fortsatt steinen hun hadde gitt ham, hadde han ikke? Så hun kunne late som. For månen sladret ikke.

This post is password protected. Enter the password to view any comments.