Av en eller annen grunn har jeg alltid likt denne boken. Jeg har likt bakgrunnshistorien, personene og hendelsene.
Men av en eller annen grunn er jeg skuffet når jeg avslutter boken denne gangen.
Misforstå meg rett, jeg elsker historien om Alexander og Cecilie. Jeg elsker Cecilie, jeg elsker hennes farge og personlighet, og jeg synes det er så utrolig romantisk og trist på samme tid med Alexanders legning, vanskene Cecilie møter i fornuftsekteskapet, og ikke minst de pinsler hun går gjennom etter at Alexander «finner frem til henne» så og si. Men nå når jeg leste den la jeg merke til en hel del ting jeg ikke visste irriterte meg.
All oppramsing av kongerekker, intriger mellom den omtalte kongen og hans hustruer/elskerinner, barna hans og alle problemer de møter på føles for meg som kun en eneste stor skryterekke fra Margit. Hun har vel aldri gjemt under en stol sitt fornemme slektstre, og kongehistorien sin kan hun. Men må hun virkelig briljere med det i bok etter bok? For meg blir det egentlig ganske kjedelig å lese om alt sånt, jeg har aldri vært spesielt glad i «sladderblasker» og synes ikke historisk sladder er spesiellt mye mer spennende enn å lese om Kardashians siste sprell. Jeg føler rett og slett det legger for mye fokus på kongehistorie og tar bort plass som i mine øyne burde vies til selve berettelsen.
Jeg irriterer meg også tildels over Cecilies besettelse over hvordan Alexander ble homofil. Hvilken rolle spiller vel det? Jeg personlig hadde blitt ekstremt såret og flatt ut forbannet om jeg hadde inngått et fornuftekteskap med en som på død og liv skulle «frelse meg» fra min egen legning som for meg var naturlig!
Nå viser det seg jo at Alexander ble «vridd» pga overgrep og ikke nødvendigvis var en «født homofil» men hele denne delen av historien gjør meg ganske hissig. Jeg synes det er utrolig respektløst av Cecilie å ha en bestemt mening at han MÅ ha vært «riktig» fra begynnelsen og iherdig graver videre tross at han forsøker få henne fra det. Jeg synes det er svært ufin fremgangsmåte hun viser. Det er helt i orden å finne ut av ting, å spørre litt forsiktige spørsmål og få hint som kan vise at han kanskje muligens og så videre, men jeg opplever at hun virkelig brøyter seg frem som et damplokomotiv. Det gjør meg sint. At homofile fremstilles som syke, forskrudde og så videre når andre mennesker i boken snakker om det kan jeg forstå, slik var verdens syn på saken da og det skal jo selvklart ikke Margit pynte på.
Om jeg nå hisser meg ned igjen og kommer tilbake til de bitene jeg elsker må det jo være hvor munnrapp Cecilie er, at hun er uredd og tøff, at hun ikke lar seg pille på nesa og hvor sterk hun faktisk er. Jeg liker godt Tarjej og hans møte med Cornelia også, Tarjej som såmenn ikke lar seg hundses med av en fornem liten adelssnobb på 11 år er en så fornøyelig lesning at jeg ler hver eneste gang. Jeg faller pladask for den søte lille snobben som Cornelia faktisk er. Hun er jo ikke noen slem pike, bare veldig adelspike til fingerspissene slik de fleste piker på den tiden var, foruten en viktig forskjell: Hun var ikke kuet til usynlighet. Jeg elsker henne! Jeg elsker hvordan hun og Tarjej får et slikt fint vennskap. Spesielt mye ler jeg når Tarjej forteller Cecilie om den fine piken han skriver brev med. «Og ganske ofte snørrete». Jeg dør!
Summa sumarum: Jeg irriterer meg over en del småsaker og boke seilte noen hakk ned på skalaen fra en 9,noe til en 6,noe på skala fra en til ti, men det er fortsatt en bok med svært høy underholdningsverdi.