Denne boken er egentlig en pine å komme seg gjennom. For maken til selvoptatt sutrekopp Villemo er. Seriøst, hun står meg totalt opp i halsen! Og hele greia med blodfeiden mellom Woller og Svartskogen er bare et eneste stort møl. At alt dette skulle gå fullstendig hus forbi for sorenskriver og andre fogder? Greit nok med den fogden som er aliert med Wollerbonden selv, men at andre fogder overser denne blodfeiden når det er så mye snakk på bygda om absolutt alt? Nei vet du hva.

Jeg piner meg gjennom boka. Det eneste bra med den er for meg når Villemos krefter omsider gir seg til kjenne, og hun skremmer folk fra sans og samling bare med glødende øyne. Digg digg! Det liker vi! Men utover det? Jeg finner ikke så mye fint med Villemo her. Hun er en sutrekopp uten sidestykke, teateralsk lidelse og åpenlys «se så synd det er på meg» oppførsel har jeg allerede fått i halsen privat, og jeg er møkk lei hele suppa før det en gang har begynt. Slike folk er totalt uspiselige.

Takk og lov innser hun det selv etter en brutal oppvekker, og hennes fangeopphold med Skaktavl er ganske fint å lese om. Ikke hvordan de pines og holdes fanget, men at hun har insett både det ene og det andre. Hun har våknet! Det var søren meg på tide.

Men hele greia med Dominic? Alvorlig talt.. Han har vært forelsket i Villemo i mange år, og erkjenner dette når de skal møte døden. Men Villemo? Brått innser hun at hun elsker han. Ganske passende, ikke sant? Sånn to dager i fangenskap og hun elsker han. Jasså? Bekvemt.
Men noe som virkelig irriterer meg i denne boken er nødløsningen som lyser ut av boka. Dominic, Villemo og Niklas har åpenbart fått gaver. Evner. Men de er ikke rammede. Altså må de være utvalgte. Og Margit skriver inn en så horribel nødløsning på hvordan det kom til, at Tengel i en av de første bøkenes tidsperiode var ute en natt for å prøve å omgjøre forbannelsen, men han lykkes ikke og fikk bare til en halv løsning med utvalgte i stedt. Nei så minsann, sier dere det? Men det var liksom ikke verd å nevne i noen av de bøkene? Det hadde jo vært en fantastisk lesning å få ta del av, hans kamp og besvergelsene, urtene han brukte og så videre men neida. Dette er åpenbart noe hun har kommet på i ettertid og skrevet inn. Og jeg synes det er så dårlig utført akkurat her at jeg får gåsehud. Noe bedre burde hun ha kunnet fått til? At Villemo, Niklas eller Dominic «ledes» til et hemmelig gjemmested med et skrin med et brev der Tengel selv skriver berettelsen om hva han har gjort og slikt? Eller? Jeg himler virkelig med øynene der. Dette kunne du løst litt bedre, Margit. Men jeg tilgir henne. På denne tiden skrev hun med en slik frenesi at hun endte med å skrive seg selv syk, så det var nok en hel del som slumsa gjennom. Dårlige oversettelser (Römme i svenske bøker i stedet for å skrive gräddfil, svenske ord fornorsket i norske bøker osv). Jeg synes likevel det var verd å merke seg.

At Villemo senere er fysisk knekket etter all sin selvpåtatte pine og lidelse, fengselsoppholdet som knekket helsen hennes, og den vonde reisen hjem er neppe noen større sjokk. At Dominic og Villemo heller ikke tillates å gifte seg er ikke mer enn rett; Om de hadde fått lov skulle også Niklas og Irmelin få lov. Og de har blitt nektet alt. Så rett skal være rett. Likevel synes jeg det er rimelig korttenkt av foreldrene å tillate brevveksling mellom dem alle, bare for å riktig holde ved live kjærligheten.

Nå er det vel kanskje slik at kjærlighet lar seg ikke slukkes av fravær av brev heller, om det er ment å være så er det ment slik. Vi som har lest serien flere ganger har jo allerede fått med oss hva som kommer til å skje med dette, men jeg kan levende forestille meg å elske noen men hindres fra å være med denne. Jeg synes omsider litt synd på Villemo! Og på de andre!

Nå, Villemo klarer seg jo, det er jo isfolket vi snakker om, og med Niklas helbredende hender og Mattias som doktor er det ganske vanskelig å dø skulle jeg tro.

Videre til neste bok! NÅ gleder jeg meg, for denne er spennende synes jeg!