Dette er en bok jeg alltid har likt fordi den avslører litt om røttene fra Isfolket. Og heller ikke denne gangen blir jeg skuffet.
Vi møter Vendel i boken, hvordan han tas ut som «støvelknekt», eller oppasser for den familien som hans mor og far tjener, hvordan de tas til fange, hvordan fangemarsjen er og hvordan han til slutt ender opp i Sibir. Jeg liker godt hvordan Vendel og hans herre blir mer venner enn herre og oppasser, jeg liker å lese om Vendels gode humør. Jeg liker Vendel rett og slett!
Hans flukt kom for meg første gang jeg leste boken litt ute av det blå, men samtidig ikke helt uventet. Hvordan han siden møter Ob, en av verdens største elver, der den møter Itrysj ved Samarova, hvordan han sitter bokstavlig talt i et nøtteskall..
Jeg må innrømme jeg dro fram google maps, men siden jeg i utganskpunktet ikke kan de engelske navnene er jeg slett ikke sikker på om jeg har funnet de riktige stedene. Samarova som jeg fant lå midt i landet med en liten bekk ved siden av, en bekk som overhode ikke heter Irtysj, og som heller ikke kommer i nærheten av Ob. Det er dessuten antagelig ikke engang en by. Jeg tviler på jeg fant det riktige stedet, men for alt jeg vet kan jo dette være en by som ikke lenger finnes i dag men som var der på den tiden. Hva vet jeg?
På google maps ser Ob fryktelig liten ut. Men alt ser jo smått ut fra satelitter.. 😛 Jeg tipper nok at Ob uansett danker ut lille Ljusnan ganske så effektivt om jeg skulle sett den i virkeligheten. Jeg vet jo at den -er- en av de største elvene i verden tross alt.
Nåvel, det var et sidespor. Som sagt, jeg liker Vendel. Jeg liker hvor levende Margit beskriver alt her, og best av alt er at hun ikke henfaller til noen gjengivelse av horribelt prat (Bolly… >.< ). Samtalene som foregår mellom Vendel og Tun-Sji for eksempel er jo på (fra hennes side) elendig russisk. Men Margit henfaller ikke til noe eksakte gjengivelser når hun beskriver samtalene denne gangen. Ikke noe «jeg gå vann» aka «jeg svømmer» eller noe i dialogen, hun lar dialogen flyte lett for meg å lese, men passer på å nevne «Nå var ikke samtalen så lett som det kunne virke, Tun-Sji måtte ofte lete lenge etter ord, og av og til var det helt feil ord som ble funnet» og slike beskrivelser (ingen ordrette sitat her må jeg få tillegge, er for lat til å lete opp setningene). Topp, Margit! Herlig! Sånn skal det være!
Beskrivelsene av Taran-gai gjør at jeg gjerne vil dra dit. Jeg vil møte folkene, jeg vil møte Sarmik, jeg vil treffe Irovar og alle sammen. Om de nå engang hadde eksistert i virkeligheten ville de alle være døde nå i dag uansett, så det går jo ikke. Jeg blir flatt ut forbannet av Tun-Sji som manipulerer med magi så Vendel er tiltrukket av hennes datter. Vel at jeg forstår hvorfor det må til, men jeg er imot all slik tvang. Jeg blir sint. Det ble jo også Vendel, med god rett. Og hele hestehandelen med de fem småjentene? Jeg synes det høres veldig urealistisk ut.
Jeg gleder meg storlig over at herre og støvelknekt forenes på slutten og at de får ryddet opp i alt som har trykket i så mange år, og enda gladere blir jeg når Vendel omsider gifter seg med sin utkårede. Alt går bra for dem. Vi får hint om en rammet vi ikke har hørt en stavelse om tidligere, Og enda værre: Brått kommer det en mongolflekk inni bildet! «Alle i isfolket har den, den forsvinner». UNNSKYLD? NÅ kommer Margit med mongolflekken sånn helt plutselig, for å virkelig sveise sammen at Isfolket kom fra Sibir til Norge så det blir dobbelsveising? Hva i alle dager holder du på med, Margit? Det har ikke vært nevnt en eneste stavelse om noen mongolsk flekk ved en eneste barnefødsel i alle fjorten tidligere bøker, og jeg skulle da minsann tro at det var noe jordmødre hadde reagert på i Norge spesielt på femtenhundretallet. Alvorlig talt, dette var da totalt unødvendig å dra inn nå? Kunne det ikke ha framkommet allerede ved fødselen til Liv og Are da? Og at Tengel hadde sagt «nei alle av Isfolket har den..» eller noe? Eller i det minste Eldrid kunne nevnt det? Dette hisset jeg meg ganske opp over, det føles som om dette kun ble skrevet inn for å slå spiker i kista dersom det nå skulle være noen lesere som fortsatt tvilte på at Isfolket vandret fra Taran-Gai til Norge. Huff.
Men om vi nå glemmer dette, jeg liker fortsatt boken. Nå iler jeg videre til bok 16!