Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 16 Galgeblomsten
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten

16galgeblomstenDETTE er en bok jeg alltid ser fram til med skrekkblandet lyst. Vi får møte ikke bare en men to rammede i boken, vi får se igjen Isfolkets dal, og vi får virkelig vite saker og ting om Tengel den onde.

Dan skal opp til Isfolkets dal for å raske med seg litt blomster men aller fremst for å fastsette at TDO faktisk har en grav i det heletatt. Det er med skrekkblandet glede jeg leser om dette, for jeg vet jo så klart alt om hvordan det går, det er ikke første gang jeg leser serien, men disse setningene griper meg hver eneste gang.

Ingrid får hjelp av Sol igjen (seriøst for en hodeløs liten virrehøne Sol har blitt som «gjenganger»? Hvem som helst som sutrer litt og hun viser dem alt?) og knabber hele skatten og stikker i forveien for å bli med Dan. Ulvhedin eksploderer i sine rammede følelser og rir etter.

Jeg blir egentlig litt irritert over hvordan de rammede beskrives når det kommer til Isfolkets skatt. Dette er et nytt fenomen som vi først møtte i Satans fotspor. At begge to vil ha midlene som forsterker deres krefter er vel ingenting å fundere på. Men at de rammede i Isfolkets ætt skal være så desperat etter akkurat disse møllespiste heksesakene er litt langsøkt. At Ulvhedin, som ikke engang vet ordentlig at Isfolket finnes, dras til Gråstensholm og Lindealleen fordi skatten befinner seg der, og at disse to nå nærmest blir som neandertalere rundt matbordet når det kommer til skatten er anelsen tåpelig. Alle sakene der foruten akkurat alrunen kan skaffes på egenhånd, urter og medisiner kan lages på nytt. Vås! Men at begge to brenner etter akkurat alrunen kan jeg forstå. De vokser ikke på trær i Norge direkte, spesielt ikke på den tiden, så å komme over en alrune, hentet opp fra det riktige stedet på den riktige måten, det kjøper jeg lett. Det er en sjeldenhet! Men resten? Margit da..

Selve reisen fniser og ler jeg ganske mye av egentlig, helt til de koker sammen heksebryggene i Isfolkets dal. At Ulvhedin lager seg noe som skal forsterke hans sanser skjønner jeg godt, var ikke det hele hensikten med å få labbene på skatten i første omgang? Bli sterkere? At han siten er regelrett dopa og tripper seg til uovervinnelige følelser er en naturlig konsekvens av rene droger som de han trykker i seg. At Ingrid begynner å eksperimentere med Viagra i urtedrikkform derimot? Hva i alle dager? Men det måtte vel til så resten av historien skulle bli som den ble.

Men når vi kommer til der hvor Ulvhedin ser skinnbildet til TDO.. fantastisk! Jeg hopper i stolen og biter negler tross at jeg har lest det mange ganger før. Spenningen griper meg enda, og jeg synes det er helt fantastisk. Enkelt og greit. At Ulvhedin som bokstavlig talt bare vet saker når han er nær nok får med seg så mye finner jeg ikke underlig, påvirket av denne drog-drikken han laget seg, hans evner er skjerpet og dette er hans spesialitet. Han er den som fastslår, uten å behøve å vasse rundt i buskene i hele dalen, at TDO faktisk ikke har noen grav der. Eller noe annet sted. At skikkelsen er et skinnbilde, en konsentrasjon av tankekraft, og uhyggelig farlig. Han er lur, og flykter hals over hode. Han får med seg de unge ut, og vi hører hvordan de faktisk forfølges av skinnbildet. Fantastisk!

Nå er Margit i sitt ess. Overnaturlige skummelheter, det er der hun virkelig slår til. Med enkle ord og en herlig skrivestil klarer hun formidle alt dette her. Og før Ulvhedin ramler over TDO finner de alrunen. Sporene fra Kolgrims grav, den lille alrunen flere alen fra graven.. jeg grøsser frydefullt og ser for meg en liten rot som kjemper seg opp fra graven og pinefullt sakte krabber og kryper millimeter for millimeter for å finne frem til folk. Ååååh frydefullt grøss, noe så fantastisk Margit, bare for den scenen der elsker jeg deg betingelsesløst!

Hele historien med Ingrid og hennes utkårede, den lille (unnskyld språkbruken) luremusa som forsøker å ødelegge for Ingrig og Ernst, hvordan denne lille tispa dreper Ernst fordi han våger å være forelsket i en annen føles litt stereotype igjen. Ingrids korttenkthet med sin lille ganding så Ernst ser sannheten (kanskje litt for tydelig) kjenner vi jo igjen fra Sol. Nok en gang litt hodeløse magiske triks og det får enorme konsekvenser. Sol med kniven til Abelones sønn så de må flykte hals over hode, mordet på kirketjeneren så hun ble fratatt arven fra Hanna, vi kjenner det igjen og har sett det gang på gang. Og nå da Ingrid, som uten å tenke seg om hekser Ernst til litt for klare øyne.. og står uten en frier og med barn i magen.

På slutten av boka dør omsider Dominic og deretter Villemo. Margit forvirrer meg egentlig litt med å brått bytte fra en utenfra-fortellerstil til å kun se det fra Villemos perspektiv, forvirret og forlammet i sorg over å ha mistet sin høyeste kjærlighet. Jeg er sønderknust. Villemo er flott hun når hun har fjaset fra seg i de første bøkene, men ikke min absolutte favoritt, men jeg lider virkelig med henne, kan leve meg inn i hennes nummenhet der hun ikke klarer følge med på noe. «Presten var visst der og sa noen fine ord». Fantastisk skrevet. Jeg gråter bøttevis og tenker at SÅNN kommer jeg til å reagere jeg også. Skjønt det vet jeg jo ikke.. Likevel ser jeg det som totalt troverdig at man i sorgsjokket henger seg opp på en bestemt ting. «vi skulle jo dø sammen!» Alle skjønner jo det at man ikke direkte kan planlegge sånt i kalenderen. «21 juni 2070- Dø klokken 18,20 sammen med XXXX». Det fungerer ikke helt slik, men jeg er i grunnen enig i at man selvklart ikke ønsker å leve videre når ens livspartner forlater en. I det minste helt i begynnelsen.

Og hele scenen der Villemo i sin forvirrede hjerne begynner å gå til Norge fordi Dominic har sikkert dratt dit, hjertet mitt går i tusen knas og jeg gråter noen bøtter til. Hvor alene og sjokkskadet må man ikke være for å bokstavlig talt over natten bli en dement gammel dame som overhode ikke har oversikt på konsekvenser? Hun vandrer ut, blir totalt utmattet og mister bevisstheten i snøen. Kort sagt, hun fryser ihjel! Og her er det noe av det beste med hele boken skjer. Hun hentes! Hun møtes av Tengel den Gode, og han avslører at alle de gode rammede og de utvalgte er samlet i en form for .. jeg vil ikke si liv etter døden, men en slags mellomeksistens? De er ikke gjengangere, ikke bundet til et sted, men de er ikke helt forsvunnet. Nydelig! Vi har jo alt fått små hint men stort sett bare om Sol, og for Villemos del også Tengel og de andre når hun har fått hjelp, og nå får vi det bekreftet.

Dette er en av mine absolutte favoritter i hele sagaen, og jeg er like lei meg hver gang jeg avslutter boken. Det er nesten fristende å lese den en gang til, men det er mange fler bøker å lese, og neste bok er en av de mer oppklarende bøker i hele sagaen foruten noen i 40-tallene som oppklarer enda mer.

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.