Bok 17 har jeg alltid kastet meg over, også denne gangen. Men på en måte sitter jeg med en lett skuffet smak i munn. Ikke fordi boken på noe vis er dårlig, men fordi når jeg tvinger meg til å se på den med nye øyne som best det går er det mange karakterer som blir svake.
Begynnelsen er helt ålreit, vi møter Daniel som igjen finner frem til Irovar og får møte Shira. «Du vil skjønne det når du ser henne» smiler alle hemmelighetsfullt, og jeg blir skuffet over den første fremstillingen av Shira. Hun beskrives så normal! Ja, hun står nær ilden, men… ja. Jeg er litt skuffet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg føler også hun er så anonym, så .. ikke-eksisterende. Hun beskrives overhode ikke særlig sterk, alt pekes på at hun er så liten, vever, spinkel og spedlemmet. Kan man altså ikke finne noe annet å beskrive henne med? Margit da!
Når de møter Mar og Sarmik, samt alle andre vokterne er det i meg mange forventninger til det som beskrives som en av de verst rammede i hele isfolket. Og her blir jeg også skuffet. Han beskrives så tamt! Jovisst, han legger ikke to pinner i kors for å ta livet av mange menn, men… det er det da mange «normale» mennesker som også finner på uten skrupler. Og de evnene han skal ha ser vi ingenting til! (At vi i fremtidige bøker får se de derimot er jo noe vi ikke vet om første gang vi leser boka. Irriterende!)
Selve vandringen… hun ønsker å dø når den er over. Foruten å møte alle de hun ubevisst har såret helt på slutten ser jeg ikke det «katastrofale» i de fleste testene og prøvene. Snartenkhet, motstand mot løfter, karakterstyrke, mot, og så videre, alt dette testes og det er jo .. helt ålreit? Men at alt dette skulle være kriterier for å komme seg frem til godhetens kilde? Hva med sånne saker som alt det gode man har gjort? Burde ikke i det minste en slik sal være en gjennomgang av alt det fine man har gjort? Jeg skal kanskje ikke påstå jeg hadde klart å dikte opp slike prøvelser for det rene godhetens vann selv, men jeg føler dette er litt tamt i forhold til etter-reaksjonen. Da må jo hun være uhyggelig vek mentalt. Jeg har nok gått glipp av noe i alle mine gjennomlesninger.
Men Shama! Åh! Han elsker jeg! Vi får møte ham alt for lite i boka, aldeles for lite! Fantastisk personlighet! Jeg skulle gjerne sett mer av ham!
Derimot er det litt rørende at hun og Mar finner hverandre på slutten. Litt vel mye hollywood happy ending kanskje, men jeg kan kjøpe det.
I det store og det hele dreier hele boka seg om Shira, og vi får vite svært lite av Daniels refleksjoner rundt det hele. Jeg er temmelig skuffet at Daniel av alle ikke kan forsone seg med dette overnaturlige, født inn i selveste isfolket som han er. SÅ adskilt fra isfolkets hekser er han da ikke med Ingrid som mor! Han burde ha ett mye mer åpent sinn enn dette. Jeg får tårer i øynene når Vendel endelig får møte sin datter, og er lykkelig for denne delen av hollywood-romantikken!
I det store og det hele er dette en av de viktigste bøkene i Isfolkserien, vi får vite opprinnelsen til Tengels makt, og hvordan den kan tilintetgjøres, og jeg er likevel skuffet fordi den er litt.. tam. Jeg føler det mangler litt, selv om vi får utrolig mange forklaringer til svært mye i denne boka, samt boka vinden fra øst. Det er vel kanskje nettopp fordi jeg nå vet hvor viktig nøkkel som befinner seg i denne boka at jeg er litt skuffet. Den er litt mangelfull rett og slett. Selve skriveflyten er som Margit alltid presterer; Lett, ledig og med en og annen humordose. Kan ikke heller huske noen alvorlige Margit-moralprekner heller og det er definitivt positivt fordi da har hun smøget de inn så ubemerket at jeg ikke har tenkt over det!
Over til neste bok!