I denne boken får vi møte en ikkerammet igjen, Elisabeth Palladin, datter av Jon, barnebarn av Ulvhedin og Elisa.

Elisabeth reiser til Christiania for å være selskapsdame. Vemund er den som har «hentet» henne bokstavlig talt, med mål for øye at hun skal se etter frøken Karin og senere gifte seg med hans lillebror som ironisk nok bare kalles Lillebror til daglig.

Vi får møte en på overflaten fortryllende familie, der Elisabeth med isfolkets temmelig skarpe øyne selv som ikke-rammet snart skreller av overflaten og ser litt ødipuskompleks, heltinnedyrkelse av en råtten kvinne.  Den historien hun avdekker er motbydelig.

Nå kan jeg ikke si at jeg selv hadde blitt sinnsyk av frøken Karins opplevelser, men rosenrasende forbanna hadde jeg blitt. Det kan jeg love. Men frøken Karin blir sinsforvirret av det.

I det store og det hele både liker jeg historien og jeg blir ganske oppgitt. Igjen disse ytterlighetene. Intetsigende ektemann. Totaldominerende dragemor. Hundevalp Lillebror. Dødslengtende Vemund fordi han så klart tar på seg skylden for alt som har hendt og skal drepe seg selv. Sinsforvirret Karin. Grådige fetter Mandrup. Hvorfor må alt være så ekstremt? Frøken Karin kunne gjerne ha blitt sinsforvirret i det virkelige liv. Det finnes de mennesker som er såpass veke i sinnet at de ikke tåler et fluenys før de rystes i fornuften, så det kan gjerne skje. Særlig siden den da unge frøken Karin var så ekstremt beskyttet og overhode ikke hadde lært spesielt mye av realitetene.

Det jeg liker med denne historien er den sunne og fornuftige Elisabeth som bare bretter ermene opp og tar i ett tak med frøken Karin, med en blanding av fasthet, skuespill og regelrette utskjellinger klarer å få henne på rett vei. Hun begynner å finne tilbake til virkeligheten, begynner å tenke på noen andre enn seg selv, begynner å huske ting. I det store og det hele er frøken Karin en utrolig plagsom personlighet egentlig, masete, sutrete, selvoptatt som hun er, men jeg kan likevel ikke la være å synes synd om henne. Det er noe hjerteskjærende over det hele tross alt.

Men Vemund? Jeg synes ikke spesielt mye om han og nå må dere stoppe og lese siden jeg kommer til å spoile ganske grovt her for å forklare hvorfor. Snakker om veiking?! Jeg mener.. Frøken Karin skulle gifte seg med sin Bubi. Hun finner forgudede mor i seng med en mann (som hun ikke ser ansiktet på) mens de reglrett har sex og hun får for første gang slengt realiteter med livet i ansiktet og blir regelrett kvalm. Venter desperat på sin Bubi, og får slengt i ansiktet at forgudede mor har stjålet han der hun med triumf forteller at HUN og Bubi skal gifte seg, og hun alt venter barn med den samme Bubi. (La oss gjette hvem mannen i sengen var). Karin flipper totalt, brenner ned barndomshjemmet og blir sinnsforvirret. Barnet var Vemund, og fordi han var det barnet mener han at han har all skyld i det som har skjedd, han skal bare sørge for at Lillebror og frøken Karin får ett bra hjem og så skal han dø for sine synder. HVA POKKER?! Hva i hele verdens navn er det mennesket tenker med? Jeg kan love deg, jeg hadde informert personen «om du er så idiotisk at du mener et ufødt barn er syndebukk for dette, kan du bare gå og hoppe i havet». Jeg blir regelrett forbanna. Sånt offertull er jeg så mektig lei av at jeg kan spy i kaskader i alle himmelretninger. Heldigvis for han er jeg ikke Elisabeth og hun rusker opp i han.

Når alle katter i hele universet slippes ut av Tark-sekken bryter jo så klart frøken Karin totalt sammen igjen. Men Elisabeth får henne tilbake, frøken Karin skjeller ut Vemund, og de levde lykkelig alle sine dager og så videre.

I utgangpunktet liker jeg historien helt ok. Den er greit lagt opp, akkurat passe mye mysterier, akkurat vag nok til at både jeg og Elisabeth famler i blinde for å få hode og hale på hva det er som skjer og hvordan det nå henger sammen. Det føles nesten litt som Agatha Christie-inspirert hvordan alle parter i det hele samles på Leknes. Nå viser det seg at Ulvhedin og Ingrid hadde noen fingre (og dukker) med i spillet så da forklarer jo det saken, men jeg synes likevel det er helt greit gjennomført. Men på grunn av disse superekstremitetene synes jeg det i denne boken var værre enn det pleier, og det drar ned boken ganske så saftig. Men jeg husket den som en usigelig kjedelig bok opprinnelig, og det fikk jeg spise opp. Den var bedre enn jeg har husket den tross alle mine gjennomlesninger, og jeg innser jeg har lest den med holdningen «dette blir kjedelig». Denne gangen forsøkte jeg å legge til side gamle meninger om boken for å prøve å lese den med nye øyne.