Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 19 Dragens tenner
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner

19dragenstennerDette må vel være en av bøkene jeg finner mest forferdelig, mest sorfull og tragisk, samtidig også vakker på samme tid. Nå kommer min desiderte favoritt i Isfolket til, nå får vi møte han!

Men først møter vi Sølve. Sølve fødes som en usynlig rammed, og oppdager sent i tenårene at han faktisk er den rammede i generasjonen. Han starter som en svært rettskaffen liten gutt som ikke lyver og bedrar stor mer enn andre barn, men etter en tid våkner den onde arven. I og med at han er adskilt fra alle de som kunne hjulpet han gir han ikke akt på faresignalene og den onde arven tar over.

Sakte men sikkert forfaller hans menneskelighet til et rent udyr av ondskap og hat, og jeg blør for han. Det gjør så vondt å lese om hvordan denne fine gutten som egentlig kunne blitt så bra forfaller. Han blir glemst, mister rotfestet til sin menneskelighet, og senen der det skjer endelig gjør så vondt at jeg må gråte. Han mister sine foreldre, og selv om det ikke skrives med rene ord legger jeg til mellom linjene selv: Så bunnløst ensom han er der og da, slik det smerter at hans foreldre er døde og han ubevisst selv klipper siste forankringen han har i medmenneskelighet og varme følelser for å slippe lidelsen.

Det er så hjerteskjærende hvordan hans forfall beskrives. Han blir slurvete. Hans utseende forandrer seg negativt. Hans sjelelige forfall er så totalt og jeg går faktisk i stykker av sorg. Som tenåring hatet jeg Sølve inderlig og mente han var den ondeste som fantes. Nå kan jeg bare se den utrolige sorgen bak hans ondskap. Absolutt, ond, slem og alt det der, men jeg gråter for han. Han kunne jo vært snill!

Når han forfører Renate kan jeg bare føle ganske mye likegyldighet med henne. Hun er en bortskjemt snørrunge, og jeg synes i grunnen ikke særlig synd på henne når hun dør. Snarere er jeg lettet for hennes enkemann som nå er fri å finne en ordentlig kvinne som bryr seg om han. Men stakkars Heike.. som de fleste andre rammede er han frastøtende å se på som spedbarn. Men at ingen tar i mot ham med bare litt varme? Bare det å bli holdt ordentlig? Min elskede Heike, jeg gråter så ofte for han i denne boken.

Sølve som «belremres» med denne møllesteinen som Alrunen nekter han å kvitte seg med hverken ved å bli kvitt ungen eller drepe den. Hurra for alrunen, den stiger hundre hakk i min annseelse! Flinkeste alrunen i hele verden! Fineste Heike!

Men når barnet blir stappet inn i et lite bur.. huff. Og Sølve som piner og plager Heike med spisse pinner.. men samtidig forteller han om Isfolket og sagnene til Heike. I timevis kan han sitte og snakke til Heike om isfolket og de rammede. Det er takket være dette at Heike i fremtiden finner frem til sin familie, men vi kommer til det. Jeg gråter igjen, det er så forferdelig hjerteskjærende det Margit forteller om hikstende gråt i natten, Alrunen som eneste venn og trøst, men for en formidabel trøst den måtte være! Og intelligent er jo Heike også som bare noen år gammel drar på seg klær i iver over å få komme ut når de skal dra, kun etter å ha sett Sølve kle seg. Jeg elsker han allerede. Han er en tøff liten gutt som ikke gir opp, ikke bukker under, han blir midlertidig knekket igjen og igjen, men når det kommer til det gir han ikke opp.

Hele historien om Plania og Elena gjør så vondt. Sølve som er så til de grader forfalt nå, helt tapt fra menneskeheten, han med sine krefter og sin opprinnelige gode sjel. Heike, så såret og ødelagt av Sølve at han knurrer mot uskyldige snille jenter som Elena, Elena som føler sin første spirende forelskelse og får den drept av barnet i buret og som prøver å hjelpe Heike uten å havne i problemer selv med å løsne akkurat nok så Heike kommer seg ut selv, som legger ut brød og klær.. og Vandreren i mørket som tar alt dette til Heike, inklusive alrunen som han glemmer i flukten! Jeg er ved det tidspunktet i boken så tett og snørrete at J bekymret spør om noen i familien er død eller noe. Jeg er nødt til å ta en lesepause her.

Sølve henrettes og jeg bryter igjen sammen, lille fine Heike gråter for sin monster-far! Stockholm syndrome-saker og så videre, helt sikkert, men han er faktisk Heikes far tross alt. Og Elena tar han inn i sin varme så han endelig møter kjærlighet og omtanke. Der knekker jeg totalt og hyler av hvor fint alt sammen er.
Denne boken er noe av det mest tragiske Margit har skrevet, ikke fordi den er dårlig skrevet men alt det forferdelige Margit forteller om er så vakkert beskrevet og jeg gråter bøttevis. Dette er et mesterstykke fra Margit hvor hun lykkes å virkelig vise det totale forfallet av en menneskesjel og hvordan en annen bevarer en stor del av sin renhet og styrke tross alt. Det er relativt lite oppramsing av kongesladder, men Margits religionsforakt fornekter seg ikke og skyter frem både her og der i boken i form av Sølves meninger. Jeg synes likevel det er litt fint at hun også skyter inn at Heike synes klangen av kirkeklokker høres så fin og snill ut, hvordan man nå kan høre på plingeling at det er snille plingeling. Man skal jo heller ikke glemme at flere av Isfolket faktisk har en varm tro på Gud, og at flere inngiftede er troende (noen tildels fanatiske ref Anette) også, men jeg synes likevel hun får frem sin forakt for kristendommen påfallende ofte.  Jeg simpelthen elsker Heike for hans lille personlighet som vi bare så vidt har begynt å merke.. og nå kommer til vil min favorittperiode i Isfolket, nå skal vi følge Heike!

Post a Comment