Jeg har alltid husket boken med et frydefullt grøss pga selve monsterhistorien i det hele. Og jeg blir egentlig ikke så skuffet denne gangen. Dette er skummelt!
Det irriterer meg bittelitt at de to franskmenene får så enorm plass helt i begynnelsen av boka. Og henvisningen til ravnens vinger, bokens tittel? Det hele kommer fra en av de som klarte å unnslippe lenge nok til å hoste frem Ravnens vinger før han døde. En kompis til meg resenserte denne boken for en del år siden og mente «for noe fjas. Om man klarer å få frem noe burde man vel kunne si noe vettigt. «hennes hår». «nicola» «unga fyrstinnan» eller nåt sånt men nä. «hej jag ligger här och dör men skall bara leka lite davinchikod först».
Jeg lo så jeg skrek når jeg leste det, og lo så jeg skrek når jeg leste det på nytt nå. Hun har jo rett! Hva er nå dette for noe idioti, Margit? Seriøst? Kunne du ikke funnet på noe sannsynlig fyren krakser frem som sine siste ord? I stedet, midt i panikk og dødsangst, hoster fyren frem noe fjas.
Men om vi nå kommer oss videre fra dette synes jeg boken er ulidelig spennende, tross den store plassen to intetsigende franskmenn tar. Jeg liker veldig godt dette med at alrunen lar Heike se sannheten og hvordan de andre ser blendeverket, og takket være historien med franskmenene vet vi godt at det ikke er så enkelt å omgås med fyrstinnene Fedora og Nicola. Overhode ikke ufarlig heller, og selv om jeg leser boken for fjørtende gang kryper spenningen inn. Ååå som jeg savner opplevelsen å lese denne boken for første gang! Jeg var jo ung tenåring da, og gjett om jeg tygget negler i spenningen den gang?
Jeg har alltid likt fjasingen til Sol, hvordan hun nebber med Anciol mens hun ligger i kisten, men det smaker ikke like godt denne gangen. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje litt malplassert? Men jeg har alltid vært for galgenhumor selv, og fjaset i de mest utrolige situasjoner selv. Kanskje ikke alltid like passende. I denne boken holder Margit seg ganske bra på matta med belæringer om kongerekker, og syr det ganske smidig inn i historien som fyrstinne Fedora som viser rundt i borgen og skryter. Det kan jeg like. Vi får vite litt smådrypp her og der som faktisk stimulerer min egen naturlige læretrang og nysgjerrighet nok til at jeg vil søke dem opp i historien og lese mer om de helt på egen hånd.
Alt i alt, boken er svært spennende. Jeg liker den veldig godt, den er nesten like bra som nummer 19, og kommer høyt på lista for min del. Margit er i sitt ess når hun skriver denne boken, og selv om historien med Anciol og håret hennes nok er lånt fra en japansk historie synes jeg det passer svært godt inn her. Enda bedre blir det jo for at det er min kjæreste Heike som er med. Jeg tror jeg skal gifte meg med han. Han må bare dra en «take on me» og krabbe ut av boka først. Tror jeg skulle få ett forklaringsproblem til J riktignok men hei; Om Heike kan klare å krabbe ut av boka lys levende skal jeg nok finne på en god forklaring.
Neste bok!