Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 25 Engel med svarte vinger
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger

25engelmedsvartevingerTula er en sånn personlighet jeg har hatt litt problemer med å bestemme meg for om jeg digger eller misliker. Jeg tror det er fordi hun føles litt urealistisk som person. Men gjett om jeg rådigger humoren hennes! Det er helt midt i min gate når hun drar i gang med fjaserier sammen med Eskil. Eskil finner jeg svært sympatisk , og jeg hadde nok også trivdes med å smånebbe med Vingas og Heikes sønn.

Tula er datter av Gunilla og Erland, og er den rammede i sin generasjon. Hun beskrives som en liten, smålubben og fantastisk glad rampunge som er overalt. Bevisst troskyldig og barnslig fordi hun allerede tidlig visste hun var rammet og alt som barn ville skjule det for omverden. Et svært farlig tegn som fort leder tankene til Sølve. Også han ville skjule det for å få være i fred med sine rampestreker.. som etterhvert gikk over stokk og stein.

Nå er Tula ikke like ille som Sølve helt med en gang. Som femåring dreper hun sitt første offer, en slask som var ute etter å myrde lagmann Posse og hans sønn Arvid som hevn for å ha blitt fengslet, så man kan vel si det ikke var mors beste barn. Som tolvåring skader hun en barneskjender dødelig etter å ha sett til at han ikke kan sladre om henne men likevel kan fortelle han er den som har begått barnemord. Heller ikke dette er en uskyldig mann.

Hun får tak på en trollstemt fløyte og holder nesten på å vekke den onde stamfaren med melodiene sine, nok til å havne i hans vold, og nok til at Heike advares og kommer til. Dermed er hennes hemmelighet avslørt, Heike og Vinga vet. Det viser seg at også Arv har lagt to og to sammen basert på Heikes oppførsel. Men alle lover å ikke fortelle Gunilla og Erland i det minste. De får bevare troen på en litt smårebelsk, men i store drag snill datter.

Jeg liker boken. Den er fullpakket med erotikk i perioder, og jeg kan ikke la være å fnise for meg selv mens jeg tenker på hvordan Margit avslørte i et intervju hvordan hun satte seg under kjøkkenbordet så duken dekket henne mens hun skrev om erotikken. Jeg ser for meg Margit rødmende under et kjøkkenbord mens hun hamrer frenetisk på tastene så hun kan bli fort ferdig og ler.

Boken er temmelig full av handling på sitt vis. Det er uhyggelig spennende med fløytedelen. Og hvordan de alle kjemper mot Tengel den onde i huset mens Tula endelig innser og forsøker å kjempe imot. Hva man enn har trodd om Tula frem til dette punktet er det her avgjørende; Hun er overhode ikke noen ond rammet slik Sølve ble. Hennes beslutning å skjule hun er en rammet er nok en liten anelse å spare foreldrene sorgen, men en temmelig stor del for å få holde på som hun vil – men ikke på et ondt vis. Hun vil ikke hjelpe Tengel den onde når hun skjønner hva som pågår. Men viktigere er.. hun innser også hun ikke er den sterkeste rammede i slekten. Det er ulidelig spennende, og jeg lever meg helt inn i fortellingen.

Jeg lever meg også inn i fortellingen når hun smyger opp på loftet på Gråstensholm. Å uinnvitert trenge seg inn på det grå folkets område er det ingen som gjør ustraffet, selv ikke Tula, men takket være hennes småsnuskerier med demonene sto de ved hennes side og forsvarte henne så hun slapp fra det med små arr og massevis av sår. Og hun må huks fluks forlate Gråstensholm for å ikke havne i deres makt. Jeg elsker dette. Det er herlig, det er rått og brutalt. Margit er flink!

Jeg liker godt kjærlighetshistorien mellom Thomas og Tula. Ikke noe «vi kan ikke få hverandre»tull her, her er det mer at Tula flakser hit og dit og til slutt, skadeskutt av seg selv, søker seg tilbake og trygler om kjærlighet. Som hun får. Jeg blir så glad og varm.

Tula føles litt som en av disse ekstremitetene i personligheter tross alt. Hun er så utrolig ekstrem i alle retninger, men på den andre siden beskrives omtrent alle de rammede på samme måte. Sol, Ingrid, Villemo, alle disse finner jeg igjen i Tula, slik som Margit virker å «gjenbruke» personligheter. Men det besværer meg ikke, i motsetning til Villemo tar det bare noen kapittel for meg å like Tula. Hun er ikke min favoritt, men hun smaker meg bedre enn Villemo gjør faktisk.

Men jeg blir ordentlig oppgitt når Tula og Eskil diskuterer «barn av sterke personligheter». Tarald, Jon, Tengel den tredje og flere andre beskrives som «et null», «isfolkets svakeste ledd» og så videre. Hva i alle dager er det for noe tull? Si meg igjen hvorfor Tarald alltid i generasjon etter generasjon dras frem som det svakeste leddet. Hvorfor? Han var litt småveik, det er jeg nok enig i. Han gjorde ingen store mesterstykker, var ikke fantastisk sorenskriver, maler, rammet, utvalgt eller noe slik. Han var en helt vanlig mann. Så vi helt vanlige mennesker er null og svake? Seriøst, Margit, mener du virkelig det der? Jeg blir faktisk temmelig hissig her, har sett meg lei på at de av isfolket som har levd helt vanlige jordnære liv beskrives som et null og ingenting.

Jeg er derimot enig i at det ofte er slik: Ekstremt sterke personligheter kan drukne andre rundt seg ganske effektivt selv om det ikke er med vilje. Jon hører vi nesten ingenting om. Ola hører vi like lite om. Tengel den tredje og så videre og så videre. De er normale mennesker som ikke kommer ut for ekstreme hendelser, som har svært fargerike og sterke personligheter til minst en forelder, men det gjør dem overhode ikke til noen null!

Når jeg nå har blåst fra meg om dette skal jeg skynde meg videre til neste bok, for den halvgale Eskil finner på saker for ikke å havne i statistikken «usynlige barn til mektige foreldre».

Post a Comment