Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 25 Engel med svarte vinger
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger

25engelmedsvartevingerTula er en sånn personlighet jeg har hatt litt problemer med å bestemme meg for om jeg digger eller misliker. Jeg tror det er fordi hun føles litt urealistisk som person. Men gjett om jeg rådigger humoren hennes! Det er helt midt i min gate når hun drar i gang med fjaserier sammen med Eskil. Eskil finner jeg svært sympatisk , og jeg hadde nok også trivdes med å smånebbe med Vingas og Heikes sønn.

Tula er datter av Gunilla og Erland, og er den rammede i sin generasjon. Hun beskrives som en liten, smålubben og fantastisk glad rampunge som er overalt. Bevisst troskyldig og barnslig fordi hun allerede tidlig visste hun var rammet og alt som barn ville skjule det for omverden. Et svært farlig tegn som fort leder tankene til Sølve. Også han ville skjule det for å få være i fred med sine rampestreker.. som etterhvert gikk over stokk og stein.

Nå er Tula ikke like ille som Sølve helt med en gang. Som femåring dreper hun sitt første offer, en slask som var ute etter å myrde lagmann Posse og hans sønn Arvid som hevn for å ha blitt fengslet, så man kan vel si det ikke var mors beste barn. Som tolvåring skader hun en barneskjender dødelig etter å ha sett til at han ikke kan sladre om henne men likevel kan fortelle han er den som har begått barnemord. Heller ikke dette er en uskyldig mann.

Hun får tak på en trollstemt fløyte og holder nesten på å vekke den onde stamfaren med melodiene sine, nok til å havne i hans vold, og nok til at Heike advares og kommer til. Dermed er hennes hemmelighet avslørt, Heike og Vinga vet. Det viser seg at også Arv har lagt to og to sammen basert på Heikes oppførsel. Men alle lover å ikke fortelle Gunilla og Erland i det minste. De får bevare troen på en litt smårebelsk, men i store drag snill datter.

Jeg liker boken. Den er fullpakket med erotikk i perioder, og jeg kan ikke la være å fnise for meg selv mens jeg tenker på hvordan Margit avslørte i et intervju hvordan hun satte seg under kjøkkenbordet så duken dekket henne mens hun skrev om erotikken. Jeg ser for meg Margit rødmende under et kjøkkenbord mens hun hamrer frenetisk på tastene så hun kan bli fort ferdig og ler.

Boken er temmelig full av handling på sitt vis. Det er uhyggelig spennende med fløytedelen. Og hvordan de alle kjemper mot Tengel den onde i huset mens Tula endelig innser og forsøker å kjempe imot. Hva man enn har trodd om Tula frem til dette punktet er det her avgjørende; Hun er overhode ikke noen ond rammet slik Sølve ble. Hennes beslutning å skjule hun er en rammet er nok en liten anelse å spare foreldrene sorgen, men en temmelig stor del for å få holde på som hun vil – men ikke på et ondt vis. Hun vil ikke hjelpe Tengel den onde når hun skjønner hva som pågår. Men viktigere er.. hun innser også hun ikke er den sterkeste rammede i slekten. Det er ulidelig spennende, og jeg lever meg helt inn i fortellingen.

Jeg lever meg også inn i fortellingen når hun smyger opp på loftet på Gråstensholm. Å uinnvitert trenge seg inn på det grå folkets område er det ingen som gjør ustraffet, selv ikke Tula, men takket være hennes småsnuskerier med demonene sto de ved hennes side og forsvarte henne så hun slapp fra det med små arr og massevis av sår. Og hun må huks fluks forlate Gråstensholm for å ikke havne i deres makt. Jeg elsker dette. Det er herlig, det er rått og brutalt. Margit er flink!

Jeg liker godt kjærlighetshistorien mellom Thomas og Tula. Ikke noe «vi kan ikke få hverandre»tull her, her er det mer at Tula flakser hit og dit og til slutt, skadeskutt av seg selv, søker seg tilbake og trygler om kjærlighet. Som hun får. Jeg blir så glad og varm.

Tula føles litt som en av disse ekstremitetene i personligheter tross alt. Hun er så utrolig ekstrem i alle retninger, men på den andre siden beskrives omtrent alle de rammede på samme måte. Sol, Ingrid, Villemo, alle disse finner jeg igjen i Tula, slik som Margit virker å «gjenbruke» personligheter. Men det besværer meg ikke, i motsetning til Villemo tar det bare noen kapittel for meg å like Tula. Hun er ikke min favoritt, men hun smaker meg bedre enn Villemo gjør faktisk.

Men jeg blir ordentlig oppgitt når Tula og Eskil diskuterer «barn av sterke personligheter». Tarald, Jon, Tengel den tredje og flere andre beskrives som «et null», «isfolkets svakeste ledd» og så videre. Hva i alle dager er det for noe tull? Si meg igjen hvorfor Tarald alltid i generasjon etter generasjon dras frem som det svakeste leddet. Hvorfor? Han var litt småveik, det er jeg nok enig i. Han gjorde ingen store mesterstykker, var ikke fantastisk sorenskriver, maler, rammet, utvalgt eller noe slik. Han var en helt vanlig mann. Så vi helt vanlige mennesker er null og svake? Seriøst, Margit, mener du virkelig det der? Jeg blir faktisk temmelig hissig her, har sett meg lei på at de av isfolket som har levd helt vanlige jordnære liv beskrives som et null og ingenting.

Jeg er derimot enig i at det ofte er slik: Ekstremt sterke personligheter kan drukne andre rundt seg ganske effektivt selv om det ikke er med vilje. Jon hører vi nesten ingenting om. Ola hører vi like lite om. Tengel den tredje og så videre og så videre. De er normale mennesker som ikke kommer ut for ekstreme hendelser, som har svært fargerike og sterke personligheter til minst en forelder, men det gjør dem overhode ikke til noen null!

Når jeg nå har blåst fra meg om dette skal jeg skynde meg videre til neste bok, for den halvgale Eskil finner på saker for ikke å havne i statistikken «usynlige barn til mektige foreldre».

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.