Å hu så skummel denne boka var for meg første gang jeg leste den! Jeg ble rent mørkeredd den gangen. Det er bare litt bedre nå.

Eskil stikker av fra Tula, og skal søke opp Eldafjord, et sted på vestlandet han har hørt om som ung gutt. Det skal være en skatt der. Han havner i fengsel, kommer seg ut, og finner Eldafjord. Møter en sjeldent usympatisk Terje (Ytterligere en av ekstreme personlighetene til Margit), svært sympatiske Solveig og syke lille Jolin.

Selve bygda ser jeg alltid for meg som bitte bitte liten, men det er nå et antall gårder som er i fjorden der så området må jo være relativt stort tross alt for å holde adskillige husdyr med sommerbeite og vintermat.

Om man bortser fra ekstreme personligheter og en hel haug med totalt anonyme naboer møter vi en håndfull personligheter litt strukket til det ytterste. Men spøkelseshistorien er fantastisk fortsatt og holder virkelig mål.

Margit beskriver de skumle elementene som hender, de tunge stegene, jammerkoret, bakgrunnshistorien om de døde og forsvunnede, bakgrunnshistorien til Jolinsborg og alt dette svært levende og bra. Jeg grøsser frydefullt av beskrivelsen av den første natten i Jolinsborg. Jeg grøsser enda mer av de dundrende stegene i trappa. Jeg ler så jeg rister av Eskil som lar seg skremme av en katt. Og ikke minst blir jeg også forelsket i Solveig.

Når det kommer til områdebeskrivelse er det vagt nok til å kunne passe på adskillige fjordarmer på vestlandet, antagelig med vilje. Eldafjord har jeg nå enda ikke lykkes å finne på noe norgeskart, så jeg tviler på at det stedet faktisk eksisterer. Det gjør vel neppe Gråstensholm heller for den saks skyld. Og at det ligger i rett linje til Isfolkets Dal er en liten overraskelse også nå.

Når det kommer til selve sluttkampen føler jeg meg litt snytt. Etter all oppbyggingen med ulidelig spenning og sterk skummelhetsfaktor føler jeg luften går litt ut av sluttkampen mot den gamle eklingen selv. Visst, det er fint og bra beskrevet hvordan de maner han i stykker men….. Fyren behersker altså såpass med magi at han kan lage seg et beskyttende alter og en sirkel på gulvet som beskytter han mot besvergelsene, men alt han faktisk gjør er å vræle litt og slenge litt steiner. Det poengteres i boka av personene der også, at han var litt dum og fantasiløs men jeg personlig føler meg snytt. Men til min store overraskelse (i  alle fall den første gangen) ramler man altså over stammetegnene til det opprinnelige Isfolket her, midt på vestlandet, og innser at det er en kobling mellom grobianen og Isfolket selv om vi enda ikke kan se hvordan det henger sammen. Det kommer vi til å få vite vet jeg jo nå. Vi får også hint om at han er vettskremt så fort han hører maningen, så han må åpenbart vite hva som kommer til å skje, og logisk nok trekker man slutningen at han må jo skjønne i det minste deler av det de sier når de maner. Spennende! Men noe jeg reagerer på er at de omtaler Dida som «den mystiske kvinnen som omtales så mange steder i isfolkets krøniker». Jaha, siden når da? Så vidt jeg vet dukker hun opp først i Heikes tid, og han har vel neppe skrevet inn henne bakover i tid?

Scenen der de finner Tengels egne fløyte og selve Heike blir besatt finner jeg faktisk fin. Visst, kanskje han kunne fremstå som en utrolig veiking, men jeg synes det er fint likevel fordi han fremstår mer menneskelig enn helgen på den måten. Også Heike kommer til kort mot Tengel den Onde, og det liker jeg å lese.

Her og der kommer man over deler som ikke henger sammen. Det nevnes ikke at en viss søt pike er bortlovet noe sted før man leser det etter et besøk av Eskil der han har latt det komme frem han er arving til tre gårder og foreldrene står og tenker for seg selv mens de vinker farvel bare for å ta ett eksempel. Men jeg henger meg ikke spesielt mye opp i det, og gleder meg nå til å komme meg videre.
Den neste boken har alltid stått for meg som en fyllnadsbok uten spesielt innehold, og jeg gleder meg egentlig til å lese den og kanskje ta feil.