Innledningen på denne boken er rett og slett hjerteskjærende. Om man ikke allerede var på gråten i slutten av forrige bok, med Hennings ensomhet og mangedoble sorg og smerte, så kan jeg nesten love deg du må gråte litt her.
Vi står midt i en situasjon der Henning nettopp har fått vite hans foreldre er savnet, Saga er hentet av Svartenglene, og hele situasjonen når han kommer hjem er hektisk og stressende. Han forter seg med dyrene for å få melk til barna, føler seg rådløs og redd. Eikeby kommer til unnsetning og hjelper han og før de vet ordet av det er rommet full av kaklende kvinner som skal legge seg opp i hvordan barna skal tas hånd om, de mumler om å avlive Ulvar og sette bort Marco og ignorerer Henning som forsøker å holde løftet til en døende Saga om ikke å skille brødrene. Hjertet mitt går helt i stykker når jeg leser om hvordan de behandler et stakkars spedbarn med slik avsky som de gjør med Ulvar..
Malin kommer i siste liten og sender alle på dør, og hjelper Henning. Dette er begynnelsen på et fint vennskap.
Jeg virkelig liker denne boken. Ulvar er forferdelig, åpenbart en tvers gjennom ond rammet som antagelig ingen «omvending» skulle bitt på i utgangspunktet. Hans frustrasjon må være grenseløs siden han famler rundt uten å vite hva han leter etter, han vet noe er annerledes med han og vi får ikke riktig tak på hva han faktisk kan som rammet.. nettopp fordi han ikke vet det selv. Det er flott at det skrives slik.
Jeg fatter en umiddelbar varme og omtanke for Malin. Så uselvisk, men hvor i all verden var det Margit ble så opptatt av utseende? Malin beskrives som «ikke så mye å se på». Hvem bestemmer det? Jeg synes Malin høres nydelig ut på det ytterst lille vi får høre. Marco er utrolig anonym. Hele boken vinkles til stor del fra Ulvar sin side, det er han vi får følge hele tiden. Jeg husker også at alle trolldomsartede saker som skjer virker som de kommer fra Ulvar. Denne gangen gjør Margit det bra; Ingenting er overdrevet beskrevet, ingen overdrevne hint om at det må være Ulvar som står bak, det beskrives hva som hender.. og hvordan han ler rått av det. Så naturlig nok antar alle at han står bak ulvene, at han står bak lyn og torden og slike ting. Men hvordan Malin kan få for seg at Ulvar er den som passer på hennes sønn skjønner jeg ikke. Jeg hadde trodd det var Marco selv, siden Ulvar gir blanke F mens Marco er den omtensomme.
Hvorfor er Marco så utrolig anonym? Det kan jeg ikke forstå. Noe må vi da vel få vite. At han er hemmelighetsfull etter å ha fått komme «hjem» kan jeg kjøpe og forstå, men frem til da? Det forstår jeg ikke. Ikke engang litt om skoledagen hans eller noe, nei først på slutten kommer han til syne og blir et «menneske». Dessverre fordi han må skyte sin egen bror. Jeg kan knapt tenke meg hvilken sorg han måtte føle, og likevel kan han småsmile og flire mens han forteller at joda, han tryllet, og joda han hadde med ulvene å gjøre osv osv. Uhm.. hvordan? Om jeg hadde måttet skyte en elsket bror eller søster tror jeg knapt jeg hadde klart å stå oppreist engang.
Henning bare flatt ut elsker jeg. For en klippe! En Heikeperson uten å være rammet. Litt klønete med jenter kanskje, men.. jeg bare elsker han. Lett en topp 5 på lista over favoritter. Så utrolig sterk, ukuelig, gir virkelig ikke opp og kjemper som en liten helt for å ta seg av gård og hjem samtidig som han virkelig nekter å gi opp håpet om foreldrene. Som , under over alle under, kommer hjem, blir røsket opp i av Marco, og sakte men sikkert blir frisk takket være litt inngripelse fra Heike.
Men her kommer noe jeg synes er snodig. Forfedrene kan snakke uhindret med de fleste rammede. De kan omtrent ikke nå Saga som tross alt er en utvalgt.. men Viljar klarer de snakke rolig og tydelig med gitt. Jaggu!
Agneta og Ulvar er så gripende og vond scene, det er så brutalt beskrevet hvordan Ulvar utnytter Agneta og senere voldtar henne for å sende henne til Hennin, «skjendet og ødelagt». Heldigvis at forfedrene i det minste hadde fjernet smitte fra han så hun ikke fikk med seg slikt på kjøpet. Og fantastiske Henning bare tar i mot henne og hjelper henne. Det er så fint at jeg må gråte litt der.
I det store og det hele er boka utrolig levende, gripende, full av sorg og smerte men også full av så mye fint at dette er nok en av de bedre bøkene til Margit. Det er utrolig mye action i boka, og som jeg husker det kommer en større del av de gjenværende bøkene også til å være temmelig full av handling. Det drar seg sammen nå, vi får en antydelse av når den store kampen skal skje da de sier at barnebarn til Agnetas barn med Ulvar kommer til å være den utvalgte. Åh, som jeg gleder meg til noen av bøkene som skal komme! Og en av de bøkene jeg liker kommer nå.