Jeg har alltid husket boken som uhyggelig og spennende. Jeg får det jeg ber om også denne gangen.
Benedikte har blitt voksen, og kalles til et spøkelseshus. Innledningen er litt lik Ravnens vinger med at vi først møter ikke bare en men to historier oppå hverandre før engang et isfolksord kobles inn. Det er når Benedikte innviteres til å komme til det spøkelseshuset vi møter tidlig i boken.
Jeg synes Benedikte virker litt tafatt og anonym helt med en gang. Kanskje ikke særlig underlig for jeg tviler på at samfunnet har bemøtt henne særlig bra med det ikke så fordelaktige fysiske utseendet hun beskrives å ha. Selv om hun kanskje ikke har blitt kalt Hans Velverdighet selv, har de nok neppe tatt i mot henne med åpne armer, og sånt kan gjøre den mest hardhudede sky og sår. Og Benedikte beskrives jo som uendelig snill og mild tross hun er rammet.
Opptakten til Fergeoset synes jeg er litt … tam. Vi får litt hint her og der, men det er først rundt midten av boken det virkelig begynner å skje ting. Likevel synes jeg Margit gjør det bra i boken, det er virkelig spennende selv vet min fjørtende gjennomlesning, det holder mål med spenningsfaktoren. Jeg grøsser av øyne i mørket. Men jeg synes det er overraskende at Benedikte ikke får inn mer fra omverden i Fergeoset. Det kan jo ha med å gjøre at hun bør holde i ting, og at det er først og fremst hudkontakt som gjør at hun får informasjon. Likevel klarer hun jo det når hun står i huset. Nåvel.
Det er noen få ekstreme personligheter i boken. Lensmannen som fremstår både som relativt brysk og usympatisk, men likevel liker jeg han. Litt i alle fall. Olsen, Adele, Morten, alle disse ser jeg som en ekstremitet. Til og med Sander til viss del, men han er i det minste relativt sympatisk. Men han er en rundbrenner, og svært erfaren sådan. Jeg klarer ikke helt se han som en tvers gjennom sympatisk mann, helt enkelt fordi en enkelt setning avslører han. En setning om at han visste hva kvinner ville høre. Jeg klarer liksom ikke tro på alt han sier i boken etter den setningen, fordi for meg virker dette som en mann som kun sier de riktige tingene i den rette situasjonen. Det betyr absolutt ingenting for meg, det beviser ikke en sympatisk mann. Det som derimot beviser at han er en fin mann innerst inne er hvordan man under kjærlighetsakten får hans «tanker» om at han aldri har vært så tent, reagert så kraftig på en kvinne noensinne. Det, derimot, det er ekte det!
Men jeg må vel være stereotype uromantisk selv? Jeg trodde jeg var en sånn middels romantisk jente, men når jeg leser den fine sex-scenen mellom Benedikte og Sander, der hun virkelig får nyte godt av at han er så erfaren med jenter og «vet hva de vil ha» (det er tross alt ikke alle som får en første gang med en mann som vet hvordan gjøre det fint!) så er alt jeg klarer å tenke på… «Huff, de har gått og svettet hele dagen, jeg hadde følt meg temmelig stinkende og ekkel og ikke villet det der!». Jeg må le av meg selv.
Jeg må få ta en liten parentes på Margit og sex-scener. Margit beskriver ofte sex. Ofte er det temmelig detaljert så man nesten kan begynne å tenke litt husmorporno. Men jeg må også få nevne det at Isfolket ikke direkte har noe med husmorporno å gjøre. Det fremtredende i bøkene er familiens skjebner. Sex er en naturlig del av samlivet for mange, og dermed fremkommer også denne biten i Isfolket. Tildels detaljert. Men like fullt vil jeg ikke klasse Sandemo som noen husmorpornoskribent. Langt i fra, dette er ikke noe Superstjerne-søl! Jeg synes likevel at det ofte beskrives som litt for perfekt (ref Dominic og Villemo feks, som får alt til på første forsøk…)… 😛
Det var den parentesen. Når jeg er ferdig med å le av meg selv er vi midt oppe i Fergeoset igjen, og det er så spennende at jeg holder på å hoppe i stolen mens jeg leser. Jeg kan rett og slett ikke legge fra meg boken, det er jo rent ut magisk! Benedikte blir såret når hun finner ut at Adele og Sander har hatt seg med hverandre, hun gråter (og jeg tørker bort et par tårer selv) mens hun forsøker å huske besvergelsen hun har memorert , men det kommer klart frem at hun er for opprevet til å klare å samle seg, dødelig skremt, forstyrret av alt rundt henne (hysterisk Adele, Sander som forsøker forsikre henne om hvor lite Adele betyr osv), hun fiker til alt og alle som prøver å røre ved henne osv. Jeg biter mentale negler og grøsser.
Og så.. kommer Marco. Jeg blir litt skuffet over det nå når jeg leser med «nye øyne», hvorfor kunne ikke Benedikte få stråle litt nå? Men før har jeg alltid sukket henført når Marco kommer som ridder i svart rustning og redder dagen. Men det er fint likevel!
Alt i alt synes jeg dette er en riktig bra bok. Litt lang innledning drar den ned litt, men jeg lover, den tar seg svært mye opp igjen etterpå.