Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 35 Vandring i mørket
Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket

35vandringimorketJeg tror dette har vært en av de kjedeligste bøkene i serien i min hukommelse. Vi får se om den bedrer seg!

Det innledes med at Malin er død. Vi kommer liksom litt bardust midt i det hele, og får servert på et sølvfat noen som kjente de manglende ætlingene etter Christer, i det minste vet de hva de het. Konen og sønnen Knut har rømt fra Erling etter han ble voldsom så de er gjemt, man er litt like langt som før bare med plusset at man i det minste vet navnet på dem.

Deretter kommer Vandreren i mørket til Vetle. Igjen pekes det på at forfedrene kun kan handle gjennom levende rammede (ref lysestake som ulvhedin flytta i våroffer??), men denne gangen tar de selv kontakt med Vetle. Som ikke engang er utvalgt. De har ingen rammet, så denne gangen må de.

Unnskyld? De kan altså ta kontakt med ikke-rammede og ikke-utvalgte likevel? Så hvorfor gjorde de ikke et skapte grann når Vinga led?! Dette er usammenhengende og hører ikke hjemme noe sted. Det er så mye selvmotsigelser rundt dette så jeg virkelig skummer! De kan altså. Når de må. Så hvordan skal vi da tolke det at de ikke kan nå Saga som faktisk virkelig behøver dem, og at så mange ikke-rammede lider fordi de da åpenbart velger å ikke inngripe? Det samme lurer jeg litt på senere, når Tengel den gode og Imre kommer til lindealleen, og først etter at han har oppnådd kontakt «gjennom Benedikte» kan de andre se han. Men Vandreren i mørket kan altså vise seg direkte for Vetle. Hvor er forskjellen? Er det ikke viktig nok å berolige mor og far slik at Tengel bare kan vise seg?

Og hva er det egentlig med Margit og alle hennes parenteser for å briljere med kunnskaper? Vi får parenteser om gamle stedsnavn versus nye, hvordan deltaet ved elven er et fugleeldorado og så videre. Ganske kjedelig. Jeg er ikke overveldende begeistret når Jean M Auel drar avgårde med side opp og side ned med babling over fauna, flora og gudene vet hva i Hulebjørnens klan heller…

Jeg synes det hele tiden sniker seg inn litt moralprekner. Som for eksempel, midt i dødelig fare fra «det» , vakthunder og vakter koster Vetle på seg å tenke over at mennesket alltid tar for seg fra naturen og alltid er den som vinner. Fordi i fremtiden vil nok området dreneres og bla bla bla. Jaggu. Og midt i det hele briljerer Margit igjen med en spøkelseshistorie om likkistene på barbados og et hjemsøkt velv. Hvor hører det hjemme i denne historien? Jeg irriterer meg over slikt, det passer faktisk ikke inn.

Det er mye tomt prat mellom handlingene. Boka er langtrekkelig, og selv om det inneholder en del spenningsfaktorer er den tung for meg å lese. Kanskje nettopp fordi det bables om alt mulig som ikke hører til selve fortellingen. Det er spennende å lese om hvordan Vetle kommer seg nedover til Spania for eksempel, hvorfor kunne vi ikke fått høre mer om det i stedet for prat om fugleparadis, hauger av fugler og resoneringer over hva fuglene måtte tenke og tro om den blonde gutten midt i deres område?

Når «det» kommer og sårer han første gang er det spennende! Jeg misunner den som leser boka for første gang, for da er det helt ulidelig spennende. Vesnet omtales som et «det». Det snøfter og grynter, men kan samtale telepatisk. Huff og grøss, det er skummelt! Men nå som jeg vet  hva «det» er, har jo noe av spenningen fortatt seg litt. Det er ikke noe mysterium lenger, men det er fortsatt litt spennende tross det. Tenk dere da hvordan jeg som ung tenåring nesten tisset i buksene når jeg leste om dette?

Og hva er nå dette med «Om du er for dumdristig kan vi ikke hjelpe deg»? Går det å skille mellom hjelp og hjelp? I en scene ramler han ned i gjørmehull og dette blir da omtalt som en sånn «dumdristig» sak. Hm, hvordan ble det definert på den måten? Han forsøker komme seg unna «det» og havner i gjørma fordi han har det for travelt. Sist jeg sjekka tells ikke det nødvendigvis som dumdristig. Dumdristig hadde vært å forsøke å åle seg forbi vakthytte med hunder i, eller hva? Og de kan ikke hjelpe med å la en rot strekke seg bare litt engang.. Jeg synes det høres drøyt ut.

På en måte er jeg litt skuffet over Tengel den onde. Han er ikke idiotisk, stupid og tåpelig som han ofte kan tolkes som senere, men han virker relativt.. ensporet. Ikke intelligent. Derimot er det ganske herlig skummelt å lese om hvordan han for en kort stund klarer å våkne litt på grunn av noen noter igjen, hvorpå han steller i stand med første verdenskrig. Nå fremstilles også mennesker som krigslystne på egenhånd så alt Tengel gjorde var et lite puff i «riktig» retning men likevel tar det odden av det «tengel ond, alle andre snill» som det så lett kunne blitt ellers.

Når Hanne kommer fra klosteret til Norge kan jeg ikke hjelpe for at jeg føler hun beskrives som Vinga. Om igjen gjenbrukes personlighetstyper, og jeg blir faktisk litt skuffet. Visst at hun er fargesterk og intens som person, men hun er jo Hanne!

Omsider kan jeg altså slå igjen det jeg selv synes må være en av de dårligere bøkene i Isfolket. Selv om boken er full av handlinger føler jeg det er en hel del sand i maskineriet, og jeg synes historien ikke fanger meg slik den burde. Noen spennende øyeblikk her og der, spesielt når Pansermannen er med i bildet, men utover det synes jeg det er mye selvmotsigelser. Vetle fraktes hjem av Vandreren i Mørket på «magisk vis», hvorfor kunne ikke de gjort det på veien ned også når det nå hastet slik? Jeg grøsser fornøyd når Tengel den Onde besetter vilkårlige mennesker for å få sin vilje gjort, jeg er glad over at hundene får et fint liv med sigøynerne, men… det er rett og slett ikke nok til å dra boka opp over middels. Desverre.

Men nå dere, nå kommer vi til min inngangsnøkkel til isfolket, første bok jeg leste i føljetong i Allers eller om det var Hjemmet eller Norsk Ukeblad. Trollmåne neste, og ååå som jeg gleder meg!

Post a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.