Det første som slår meg er at Margit gjør en Heike-feil igjen. Det gnages side opp og side ned om «Døden vandrer i Oslo» i ulike varianter. Det er faktisk irriterende i lengden når det gnages på det samme. Et avsnitt der man snakker litt i bilder på den måten kan man klare, men når det kommer igjen og igjen har jeg lyst til å si «jada, jeg hørte deg første gang!»

Utover det virker det som Margit prøver en ny variant. Vi får møte ni forskjellige mennesker hvis skjerbe berøres av denne døden. Og vi møter de i tur og orden, uten å egentlig få vite hva det er som kommer til å skje. Når var det Pulp Fiction kom ut igjen? For det føles litt som det faktisk, den type opplegg.

Når det kommer til personligheter kryr det av stereotyper. Og Herbert kan jeg bare ikke fordra. Maken til forferdelig mann? «Stasjonen? Den store, stygge, grå tingesten der alle tuttutene raser forbi?» «det blir misspånassa det!»
Herlig land, om et voksent menneske hadde snakket slik til meg skulle jeg faktisk blitt rimelig oppgitt. Og en anelse fornærmet, for jeg hadde følt meg som en eldre som prater til et barn.

Beskrivelsen av letearbeidet etter alle som har vært i kontakt med den syke synes jeg er bra. Det kanskje ikke er eksakt og nøyaktig gjengivelse av politiarbeide for alt jeg vet, men jeg synes likevel det er bra beskrevet hvordan de leter etter nål i høystakk.

Pastoren derimot.. svovelprest som finner på saker og unnskylder seg med «det var min forbønn». Blæ. Sånne er nok til å få meg anti-kirke eller anti-kristen på et øyelokk, men heldigvis har jeg nok omløp i hodet til å vite de ikke er spesielt representative akkurat. Men jeg får Margits anti-kristendom opp i halsen når det støtt og stadig smyges inn «hvor var du, Herre» blabla når de tenker kritikk til herren som lar «gamle kvinner sulte til døde, den herren som ikke engang går glipp av en spurv som faller til marken» osv. Jeg er ganske lei av det nå.

Sekten rundt den selvutnevnte pastoren idiotforklares helt med en gang. Det framkommer ingenting som forklarer hvorfor de dras til sekten, hva som er lokkende, hva som kan overtale mennesker til å gi fra seg alt på den måten og blindt følge noen. Det synes jeg er trist. Ikke alle som er nærmest fanatisk opptatt av en sak er idioter eller lavtstående på det intelligente planet. Ikke alle mennesker mangler noe i livet bare fordi de søker seg til noe så fundamentalt annerledes. Det fremkommer ikke. Derimot får vi flust av Margits synspunkter på religion og slikt. Det finnes ikke plass for den andre siden. Synd.

Jeg ler så jeg griner når pastoren og Bjørg oppdages. Til pass for han.. men ikke for henne. Jeg synes synd på henne. Ikke på han. Han får som fortjent.

Boken har en ganske stødig rytme om du ser bort fra å i begynnelsen hoppe litt mellom de ulike personene. Etter en stund samles de jo alle i isolatet og det blir mye lettere å holde følge med de. Stereotypene finnes det nok av, men jeg forelsker meg litt i Rickard. Jeg synes han høres helt fantastisk ut, en stor snill bamse av en mann. En sånn man virkelig bare vil klemme og aldri slippe, skjemme bort og passe på. Samtidig som han ikke fremstår som hjelpeløs på noe som helst vis. Vinnie er svært heldig.

Vinnie fremstår temmelig anonym. Selv etter hun begynner å blomstre opp og synes er hun litt anonym for meg. Jeg får ikke helt grepet på henne.. men jeg liker henne.

Og Nataniel? Åh som jeg elsker han allerede. Den lille fire år gamle gutten med de gamle øynene, det er slik jeg ser han for meg. En gutt med øyne som bare vet alt og ser alt. Man kan ikke ha hemmeligheter for han. Og jeg synes så inderlig synd på han nettopp på grunn av dette. Det er ting man ikke vil vite om noen. Man vil ikke bare vite og se alt. Tenk for en plagsom tilværelse han har? Han om noen må vel egentlig, når han blir eldre, lengte seg syk etter fred og ro, ikke høre, merke, fornemme og se ting overalt. Bo midt i ingenting der ingen andre er bare for å få ro? Jeg vil så gjerne beskytte ham!

Vinnie og Rickard gifter seg. Vi visste det skulle skje når han fridde, men isfolket (basert på Nataniels ord) aksepterer at slik skal det være selv om hun ikke har svart. Det irriterer meg litt faktisk, man kan jo faktisk vite og så bare holde munn? At Nataniel ikke gjør det når han er 4 år og ikke hra «lært de sosiale spilleregler» er en sak, men de overvelder både henne og meg med «du skal det så det så, for det har Nataniel sagt nemlig» holdning. Huff.

Boken er en behagelig bok, som gir litt hint om hva som skal komme. Det er nå det kommer til å virkelig begynne å røre på seg i Isfolket, nå snart skjer det ting. Vi merker det på intensiteten i Isfolket, vi merker det fordi Nataniel er født, og.. jeg bare vet fordi jeg har lest serien mange mange ganger. Gled dere!