Åååå boken begynner så spennende! Forrige bok avsluttet med at Tengel den onde har lykkes komme seg unna sitt gjemmested, uten at hverken Vandreren i mørket eller noen andre har fått det med seg engang. Starten på denne boken er en rad observasjoner som vi lesere så klart umiddelbart kobler til Tengel den onde. Det er som tatt rett ut av en Spielberg-film, små små gløtt som forteller så utrolig lite og overlater alt til fantasien, og vi som elsker Margit har nok av den tror jeg nok!
Vi får møte Vetles barn. Mari, Johnatan og Karine. Mari er evig redd for ikke å bli likt og forsøker desperat å bli likt av alle. Ååå som jeg kjenner meg igjen i det! Men jeg får vondt i sjelen når jeg leser om Karine. To ganger voldtas hun som barn, først som tiåring, så som tolvåring. Men den hendelsen som beskrives som tolvåring uthever gjentatte ganger hvordan hendelsen «for to år siden» er totalt utslettet fra hukommelsen. Det gjentas og gjentas i det uendelige føles det som. Jeg fikk det med meg første gangen, når selve hendelsen beskrevs og hun har et svart tomrom i hukommelsen hva som skjedde siden. Det behøves ikke repetisjoner annenhvert avsnitt om det faktisk.
Historien hopper hit og dit mellom personene i fortellingen, og jeg fryder meg over når Karine får en terriervalp. Fantastisk å få lese om hvordan de overlister kresen-terrier til å faktisk spise det de vil ved å kaste det ut på fugleplassen. Jeg ler så tårene triller når det beskrives forsøkene på dressering, å lære hunden på plass, sitt, ligg og andre vanlige kommandoer for hund. Det er så levende beskrevet at man nesten kan tro forfatteren har eid en sta terrier selv.. 😀
Men når vi får møte Jonathan når han kommer frem til der han skal holdes fanget rykker jeg til. «Ingen dårlig konsentrasjonsleir» kommenterer han. Dette er liksom tidlig i krigen, visste man engang om dem så langt nord i verden så tidlig? Når var det hemmeligheten lekket ut? Neppe så tidlig!
Jeg leser med sorg om Jonathans opplevelser men de blekner for meg i hvordan Karine sliter. Når hun forsøkter ta sitt liv pga Efraims ondskapsfulle kommentar blør hjertet mitt. Jonathan reddes av Gand og kommer hjem midt i den situasjonen og det gjør vondt i hele meg.
Hele boken er temmelig opprivende og vond å lese, litt for bra beskrevet på visse saker, litt for lite beskrevet på andre, og det er uhyggelig vanskelig å resensere den for meg. Det som preger hele boken må være en uutholdelig sorg og smerte, som biter seg grundig fast i meg. Det er sårt og vondt å lese gjennom boka med de ødelagte menneskeskjebner, men det går på et vis bra likevel. Mest lider jeg kanskje med Karine, men også Mali og Jonathan får gjennomgå.