Jeg har alltid husket dette som en av de mer spennende bøkene av Isfolket. Vi møter Ellen og Nataniel her, da Ellen opplever noe som det lokale politiet mener er «en jobb for Nataniel».
De nøster opp i ett sammensurium av jordiske mysterier og en spøkelseshistorie… som viser seg være svært reell. I samme vente blir Ellen og Nataniel gode venner, og brevveksler mens Nataniel er i England. Ellen møter Linde-Lou, drar til England, hun og Nataniel drar til hennes barndomsmareritt og oppdager at hun er av Isfolket så vel som at hennes barndoms mareritt også i høyeste grad er reell.
Det er mye handling i boken. Mye spenning, og akkurat passe småskummelt. Eller storskummelt om du vil. Jeg synes boken er godt skrevet, og synes ikke vi får alt for mye doseringer av ymse slag her. Et og annte Margit-synspunkt sniker seg alltid inn, det finnes ikke en eneste bok der ikke Margits egne meninger skinner gjennom i form av personers refleksjoner og synspunkter, men her blir det litt overskygget av selve handlingene. Nataniels alle synspunkter er nok til en stor del Margits egne også, men jeg synes hun kler dem fint inn i hans personlighet.
Nataniel liker jeg. Han fremstår ganske sympatisk, kanskje en smule vek og ukontrollert siden han freser til høyre og venstre når han jobber. Er han ikke sterkere altså? Jeg stiller meg litt undrende til det. Uansett liker jeg han. Ellen virker svært myk og sympatisk, og det er ikke overdrevent mange stereotyper i fortellingen. Det er synd Ellens familie er så anonym, spesielt når de får komme til Lindealleen og møte resten av slekten, svært synd, men det kanskje ikke er tid og plass for dem?
Boken selv er så fengende at jeg har vansker for å legge den fra meg. Det er noe jeg synes hører med til de fleste av de kommende bøkene; Tempoet tar nesten pusten fra meg, spenningen er enorm, det er så actionfylt at en James Bond-film skulle skammet seg ved siden av og det er vanskelig å samle seg til å finne ting å slå ned på. Det må jo bare bety at det som finnes (For finnes gjør det garantert) antagelig ikke klarer stikke hodet så mye opp av sanden at man får det ordentlig med seg, i det minste for min del. Jeg vet hva som kommer nå, i bøkene fremover er det opptakten til sluttkampen og så braker det løs. Jeg hopper i stolen og biter negler, for Margit fanger meg virkelig her. Historiene vi ramler over er så tydelige og jeg lever meg helt inn når Ellen flykter hals over hode, når hun ser synene forsterket av Nataniel.. det er fantastisk!
Dere får unnskylde at denne resensjonen er så kortfattet, men det er helt enkelt for at jeg ikke hadde tid til å gjøre annet enn å følge med i historien, så mye levde jeg meg inn i den! Det får man vel si er et kompliment?