Dette, i likhet med fler av de kommende bøkene, er en bok som virkelig tar pusten fra meg.
Nataniel og Tova samarbeider. Tova er nok rimelig hardt i grepet av sin onde arv, og leker med Nataniel stikk i strid med hva han innledningsvis tror. Hun blir med ham og Ellen til en ferge for å løse ett mysterie med en strandvasker, og etterpå lærer vi om reinkarnasjoner.
Fortellingen innleder med at Nataniel våkner fra en drøm der Tova fortvilt roper på hjelp, deretter et realt hopp bakover i tid til hvordan «det hele startet». Det synes jeg så som så om, det blir rotete og usammenhengende og ødelegger leserytmen for min del. Hun kunne ha skippet hele innledningen med drømmen, vi får den jo senere igjen også! Var det ikke bra nok å starte med Stella?
Nåvel, det er utrolig spennende beskrevet om Stella, og hendelsene på fergen. Strandvaskeren, som atter en gang er et spøkelse ingen tror på men som så klart kontakter Ellen, har sin forklaring. Det er spennende, spennende, onde slemminger (stereotyper igjen), strandvaskeren, den alkoholiserte skipperen som ber om hjelp.. og Tova. Stakkars, fantastiske Tova! Jeg elsker henne allerede, og «stakkars» er ikke annet enn min medfølelse om det åket hun bærer i sin onde arv. Jeg kan bare såvidt forestille meg hva hun sliter med når det kommer til komplekser, og jeg er da virkelig ikke stygg på noe vis. Hennes forsiktige og nølende (i begynnelsen i alle fall) kamp mot sine onde understrømmer kan jeg ikke engang drømme om å forstå. Tross at hun regner seg som Tengel den ondes tilhenger synes jeg hun virker som hun tross Benediktes påståelser har en og en halv fot i den «riktige» leiren! Jeg mener.. Tengel den Ondes tilhenger ville myrdet Nataniel uten skrupler. Ref Kolgrim som myrder Tarjej. Tova «leker» litt med han ved å erte og plage han. Og hennes såkalte onde inflytelse? Jeg ser nå ikke så mye til den faktisk. Hun smyger inn slemme setninger i en artikel Nataniel vil skrive. Næmmen hellandussen! Det er jo ikke særlig ondt. Nei, hun viser virkelig fra første stund hvordan det egentlig henger sammen. Hun er ubevisst en del av de snille. Hun bare føler seg ikke særlig velkommen (Jeg kunne sparket Nataniel gjentatte ganger må jeg innrømme) og sliter så klart med sine impulser til å gjøre ondskapsfulle ting. Men når vi ser på det: Trylle kviser på ekle «pene» jenter, hevne seg på den måten hun gjør på alle som uttaler seg om henne på negativt vis eller behandler henne dårlig; Det kunne så absolutt vært så mye værre.
Jeg synes utrolig synd på Tova når hun skjelles ut av Nataniel, etter at hun tross sin sviende sjalusi mot Ellen (Dobbel sjalusi, hun har Nataniels oppmerksomhet til 100%, og er helt normalt pen av utseende) redder henne OG sikrer Nataniel fra å ramle ut i havet. Jeg forstår godt hennes raseri, skuffelse og sårede følelser, jeg hadde følt meg minst like såret selv. At hun senere skyr han som pesten er ikke mindre enn han fortjener. Til pass for ham tross alt! Jeg synes ikke synd på han. Jo, ok, litt synd kanskje. Jo, ok da. Det er litt synd på Nataniel. Han er jo faktisk i bunn og grunn en snill mann som virkelig vil Tovas beste, men når man er så forbasket korttenkt får man ta konsekvensene. Hva med å vente til alt er rullet opp før man kjefter på noen?
Nåvel, når alt dette er unnagjort får vi en real leksjon i reinkarnasjoner, Margits egne refleksjoner om de som roper høyest om reinkarnasjoner og alltid har vært kjente personer og så videre. Samt hypnoser for å gå bakover i tid for å se sine reinkarnasjoner.
Nå vet jeg ikke hvordan jeg vil stille meg til dette. Jeg tror absolutt det er mulig reinkarnasjon finnes, og så lenge ingenting er bevist eller motbevist kan det nok også være mulig å gjenoppleve de på noe vis. Jeg tror jeg skal nøye meg med å ikke direkte ta noen stilling til det realistiske i dette, og bare akseptere det som en del av fortellingen i alle tilfeller, Margit avslutter boken med en takk til noen som har hjulpet henne å gjenoppleve noen av sine egne reinkarnasjoner og jeg vil ikke fornærme henne med å påstå slikt er tull når jeg ikke vet noenting om det.
Om man utelater refleksjoner om noe av dette er mulig i det hele tatt synes jeg uansett dette er fantastisk del av boken. La gå at Margit igjen drar relativt lange deler med historieprat (og retter en takk til sin søster for informasjonen så dette er ikke Margits egen kunnskap), men selve biten der Tova reiser bakover og ser sine egne reinkarnasjoner er spennende. Enda mer spennende blir det når hun havner inn på Tengels tid, og snarlig fortid. Tengel finner henne og fanger henne i Setsukos kropp, og hun hyler på Nataniel.
Deretter kommer nok noe som blir eksperimentellt innenfor tidsreise. Nataniel må reise bakover, ikke i sin egen linje av reinkarnasjoner, men på kryss og tvers, reise i tid og rom for å finne Tova, og klare å «besette» en vilkårlig kropp i den tiden. Dette er nok ikke noe som noe virkelig nålevende menneske faktisk har gjort, men det gir det hele et utrolig spennende grep om meg. Dette viser at Nataniel faktisk ikke bare er en vanlig «synsk fyr» men den utvalgte selv. Han har mange krefter i seg, har knapt innsett noen av dem og nå stilles de på prøve. Han møter Tengels skinnbilde, innser hvor dårlig forberedt han tross alt er, og får hjelp. Morfar kommer til unnsetning med englevakt (bokstavlig talt).
Det er så spennende at dette er en bok jeg virkelig ikke klarer å legge fra meg særlig lenge om gangen. Nå er Margit igjen i sitt ess! Her vrimler det av overnatulige element, (og en solid dose historie), litt spennende at man får inn Heike-klanen og dermed får flettet inn navnet til Heike på en ny måte når det gjelder Isfolkets skjebne. Enda viktigere for meg er at vi får vite mye mer om Isfolkets opprinnelse, og dette er noe jeg virkelig elsker. Det kanskje høres litt selvmotsigende ut å klage på «for mye historie» og så juble når det gjelder Isfolket men for meg er det en vesentlig forskjell; Isfolkets opprinnelse og skjebnen til folket er definitivt relevant for fortellingen, det er jo dette hele sagaen er om! All verdens konger og japanske klaner er liksom ikke like viktig.
Hele denne historien ender jo med at Tova tar springfart og stuper hodeskulls med hele seg inn i «rett leir», og alle er lykkelige. Jeg tror kanskje fler av de halvveis onde rammede nok ville tatt adskillige kliv vekk fra Tengel om de faktisk hadde møtt ham. Hanna for eksempel, har aldri fremstått for meg som en hundre prosent ond kvinne. At det har egoistiske grunner for at hun hjelper Silje må så være, men jeg har hele tiden tenkt at til å være ond er hun da svært snill. Om hun hadde fått møte Tengel? Hva tror dere hadde skjedd da?
Og slutten av boken må vel være en av de største såkalte Cliffhangers i serien. Nå begynner det! Timen er slagen!