Jeg har alltid elsket denne boken, fordi her får vi mange forklaringer og møte mange isfolks-skjebner vi til nå har hørt heller lite om. Og fordi jeg blir så fanget av lesingen kan jeg bare unnskylde at jeg nok kommer til å gjøre tidenes dårligste resensjon da jeg helt og fullt fanges av lesingen og glemmer merke meg mye med selve historien.

Skjebnetimen er slagen, alle levende av Isfolket hentes i tur og orden av sine utvalgte beskyttere. Jeg synes det er herlig at Vetle hentes av Vandreren i mørket!

De møtes i Demonenes fjell, og oppdager det er her Tula har holdt til hele tiden. Vi oppdager at grensen mellom de levende og de døde er opphevet så samtlige isfolksætlinger befinner seg her foruten de virkelig onde rammede. Med ett unntak. I tillegg får noen få ikke-isfolksætlinger lov å komme; Silje, Charlotte, Elisa og Alexander. Skjønt, jeg forstår virkelig ikke hvorfor Alexander får komme? Silje er det nye isfolkets stammor. Charlotte reddet dem alle fra undergangen, og Elisa reddet Ulvhedin. De skjønner jeg. Men hva var det nå Alexander gjorde som hadde slik enorm innvirkning på Isfolket? Foruten å lykkes med tvillinger på en isfolkskvinne da? Jeg forstår ikke hva han har å gjøre der. Og det er ikke sagt fordi jeg ikke liker ham.

I boken er det kallet til et møte. Det opprettes et høyeste råd, og jeg må innrømme det får meg til å grøsse litt. Det høyeste råd? Rimelig pompøst. Selvklart må man jo ha en sentral ledelse som holder i trådene når det kommer til hvem som bør gjøre hva, hvem er best til hva så det ikke blir «jo flere kokker jo mer søl» av det hele men noe ved benevnelsen «høyeste råd» får det til å krype i meg. Forstår egentlig ikke hvorfor.

Jeg synes også dialogene til stor del føles temmelig pompøst opphøyet, men man vil jo gjerne være litt formell når det kommer til slike saker. Jeg ser jo bare hvordan det oftest er under forelesninger så det er jo ikke noe nytt eller uventet.

Beskrivelser av demoner som smyger seg inn, jeg ler så jeg rister når Tula informerer natten skal være i vennskapens tegn og Gabriel lurer på hvem hans nye «hjertevenner» er på øverste rad. Jeg klarer ikke la være å le. Vi får en rask oppsummering av det nyere isfolket, og jeg kan ikke la være å tenke at en del av Margits nødløsninger (referanse til Tengels forsøk å omvende den onde arven for eksempel og hvordan Are husker noe mumling om det) kunne passet bedre å få servert her for første gang.

Jeg reagerer kraftig når Mikael presenteres og blir spurt om den svartkledde kvinnen, om det var spøkelset eller en levende person og han sier «neimen om jeg vet, men for meg var hun Magda».
Hva er nå dette for noe? Vi får jo forklaringen i samme bok som omhandlet Mikael! En svensk fange hentes til hans sykeseng etter hans selvmordsforsøk og forteller at joda, hun var der hun, det var tanten til den ekte eieren! Høyst levende! Og Mikael fikk vite det! Margit da…

Igjen undrer jeg over hvor velformulert, kultivert og skolert mennesker fra dalen er som har levt hundre prosent isolert. For eksempel Kresiern og Dida. Disse levde altså på samme tid som Tengel den Onde, i et samfunn som kun baserer seg på kriminell slum av mennesker og mennesker som kjemper for overlevelse, og likevel er de vel så kultiverte som for eksempel Dag Meiden som fikk skolering fra en adelskvinne.. en adelskvinne som fikk tilgang på guvernane og skolegang som Isfolkets dal aldri hadde tilgjengelig. Hvordan har det seg at snillinger fra Isfolket som regel klarer være utrolig kultivert bare sånn uten videre?

Hele boken gjennomsyres av Isfolksånden. Vennskap, samhold, følelser og kjærlighet. Jeg fniser og ler av Jahas og Estrid. Jeg gråter over Targenor og Didas skjebner. Jeg lever meg så inn i det hele at dere nok kan se langt etter detaljerte kommentarer og liste over feil og fysjom for de kan jeg rett og slett ikke huske.

Men boken slutter temmelig brått. Like uventet hver gang selv om jeg har lest den mange ganger. Det må nok være en av de større cliffhangers i serien. Topp 3 kanskje? Jeg husker den dag i dag hvilken frustrasjon jeg opplevde første gang jeg leste, for da måtte vi vente pinefullt lenge på neste bok. Jeg kjøpte den jo omtrent den dagen den kom ut som regel, og dermed måtte jeg hoppe i uante antall uker før neste kom ut. Nå er jeg så bortskjemt at jeg bare griper etter neste bok i en utålmodig frenesi.