Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 42 Stille før stormen
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen

42stilleforstormen2I denne boken fortsetter det med Demonenes fjell, og nå Runes fortelling. Men først møter vi Ian, en irlender som bestemmer seg for å reise til Norge – Før det er for sent. Hans mors hjemland. Og i perioder stikker Tengel den onde hodet frem for å vise at det nærmer seg.

Runes fortelling er så kort! Jeg tror nok at Rune hadde kunnet fortelle i gjentatte bøker om sine opplevelser, men han holder det til Isfolkets skjebner. Det er svært opplysende å få vite om Tengel/Tan-gihls tid og det Rune oppfattet, men det er spennende spennende at det finnes så mange hull i hans fortelling. Akkurat på de riktige stedene har ikke Rune vært med, og kan dermed ikke fortelle hva han gjorde på De fire vinders fjell, eller når han forsvant i 30 dager samtidig som Tilii forsvant.

Dette er slikt jeg liker! Relevant historie! Jeg kan ikke annet enn å tenke dette har jeg lest før; Finne svakheter og svar på forlengst glemte gåter og så videre, men hva gjør vel det? Mens vi går gjennom slektstreet får vi også nevnt de potensielle fiender man står framfor, og både vi og rådet fører mental liste. Synd man ikke hadde mye bilder på den tiden, tenk så mange feller man kunne unngått ved å ha bilde på de rammede? Noen har man sett i et syn. Noen kjenner de gode rammede igjen selv ved eget øyesyn, men ellers må man stole på sin egen fornuft. Det setter enda mer spiss på det hele.

Men.. Maris barn var ikke verd å nevne ved navn, men jommen har vi ikke plass til å nevne samtlige demoner som dras frem på scenen med navn? Unnskyld meg? Det der var bare for å briljere med naturdemoner og månedemoner og alskens andre begreper om demoner og navnene deres, hva de gjorde og hva de kunne. (Forøvrig kjenner jeg igjen ene demonen, han kommer til å gjenbrukes i en fremtidig fortelling, sånn totalt off the record. Han må være en av Margits favoritter.)

Jeg reagerer også på hvor veloppdragent språk demonene fører. Igjen er vi inne på snillinger er kultiverte, slemminger overhode ikke. Alle demonene fører et dannet språk. Skulle da virkelig mene at de ikke kunne brydd seg mindre om delikate barneører og slike ting og ført sitt sedvanlige språk? Men neida, ikke Isfolkets forbundsfeller!

Innimellom får vi små hint om Ians reise, hvor syk han er, og jeg liker han umiddelbart. Jeg vet ikke hvorfor, hans personlighet fremkommer egentlig ikke så tydelig i de små avsnittene vi får så langt, men likevel fatter jeg en sterk sympati med ham. Det kan være fordi vi innledningsvis får vite han er dødsdømt, og bare av den grunn synes man litt ekstra vel om han. Dessuten er jeg nok anelsen farget av det jeg vet skal komme når det kommer til fortellingen, og liker han litt ekstra mye på grunn av dette også.

Men jeg blir litt irritert på delene om Tengel den onde. Bare for å veie opp for en og en halv bok der vi får Isfolkets historie og ramset opp «våre» forbundsfeller må selvklart Tengel den onde svært så praktisk begynne å liste opp sine egne for seg selv. Hva? Hvorfor måtte du nå det da, Margit. Det hadde jo blitt så utrolig mye mer spennende om vi ikke visste et fnugg av hvem han hadde på sin side! Visst kan vi jo gjette, alle de onde rammede og så videre, onde makter og bla bla, men det er jo så mye mer spennende om vi bare må gjette!

Og igjen får vi se hvordan slumrasket som Tengel den onde bruker som «fotsoldater» og spioner overalt fører et slurvete og ukultivert språk. Tror dere virkelig at kun de som har lærevansker og snakker et dårlig språk blir kriminelle? Og hvorfor må du på død og liv skrive slang-tale overalt? Er det for å slippe å skape en personlighetsbeskrivelse som får oss til å forstå hvem av de kriminelle som er svært enkle og har dårlig utdannelse?

Sjamanene kaller på de fire åndene, Luft, Ild, Jord og Vann. De kommer, og er utrolig snørrhovne. Jeg liker dem ikke, beklager å måtte si det men de er ufordragerlige. Joda, elementene finnes, men hadde jeg kunnet velge å si «Glem det, jeg tror på noe annet i stedet» hadde jeg nok gjort det på flekken. De har kun en eneste en som tror på dem igjen, og de anropes endelig og får sjanse til nye «tilhengere» og kommer der med den snørrhovne nesa-i-sky-mentaliteten? Bittelitt takknemlighet takk. Man kan da oppføre seg en liten anelse høvisk? De klarte da det mot Irovar, og til og med overfor en liten rot! Neida, jeg forventer da ikke de skal kaste seg nesegrus foran levende mennesker, de er tross alt fundamentale elementer som kan gjøre mer enn noe menneske kan men de kan jo .. oppføre seg!

Nåvel, møtet i fjellet avsluttes og de gjør seg klar. Og nå går det unna! De rekker ikke engang komme frem til flyplassen før de er oppdaget. Fra nå og ut skjer det noe omtrent hele tiden og det er bare å holde seg fast. Tengel den onde er på vift og igjen får vi små hint om skrivelser i avisen, iaktagelser og slikt som ikke rett ut forteller at det gjelder Tengel den onde, men vi lesere er gløgge. Spesielt jeg som nærmest har memorert sagaen. Så jeg vet! Og det er spennende!

Egentlig begynner jeg å bli litt lei kjærlighetshistorien mellom Nataniel og Ellen. Kanskje mest fordi vi så ofte har fått servert «vi burde ikke» gjennom flere bøker og det her er strukket til det ekstreme. Må det utheves støtt og stadig? Det pirkes inn både her og der. Andre som tenker «de burde ikke være sammen» om dem. De som tenker det selv. Det påpekes «jeg vet min plass» igjen og igjen. Vi har fått det med oss nå. Man må ikke pirke det inn i boka en tyvetalls ganger før man husker det, kjære Margit. Og slike enorme mengder klisjeer? Jeg får litt sukkersjokk av enkelte scener mellom Nataniel og Ellen, det må jeg innrømme. Som ung tenåring fant jeg det usigelig romantisk og gråt litervis på disse sidene. Nå derimot synes jeg det bare blir alt for mye.

Ellen kommer til Kornblomsten for å finne ut om det er Tengel den Onde der og møter Ian. Jasså, kan man se på furer i ansiktet at det er «langt fremskreden kreft» nå? Det var jeg ikke klar over. Ellers skulle jeg nok selv tolket furer i ansiktet som «gammel før tiden», «herjet», «sterke smerter», «mye sorg» eller noe annet lignende. Å stille en så korrekt diagnose på furer er vel ellers noe ikke engang leger kan vel?
Og går virkelig Ellen så fem på Tengel den ondes renker? Er hun virkelig så naiv, etter alle advarsler, alt de har fått vite, og alt de allerede vet om Tengel den onde og hun bare rett opp og ned tror på at han vil gi avkall på evig liv og makt for å dø? Ensom, ulykkelig sjel? Alvorlig talt, for noe sprøyt. Og i tillegg står altså hun selv ansikte til ansikte med den onde stamfaren, og nekter å tilkalle Nataniel.. som er utvalgt til å kjempe mot ham.

Bare noe av dette kan bortforklares med magi og påvirkning fra Tengel. Det er vel uansett hevet over enhver tvil for oss lesere at det må være Tengel som ligger bak dette fjåset. Jeg har alltid fnyst av denne delen og ment at Ellen var det vekeste kortet av de fem utvalgte. Gabriel var ikke utvalgt til annet enn å føre notater. Det skjøtte han fint. Men dette her beviste at Ellen var den svakeste. Jeg forstår helt enkelt ikke hvorfor hun ble utvalgt til oppdraget i det hele tatt.

Men det er spennende. Helt ulidelig, neglebitende spennende. Jeg kjenner pulsen øker, jeg må skjerpe meg for ikke å lese kun hvert tiende ord bare for å komme fortere frem, for egentlig vil jeg jo ikke lese alt for fort. Jeg vil jo egentlig strekke det ut, nyte det lenge, men det er komplett umulig å lese sakte med vilje. Jeg drar ubarmhjertig videre i en spenning så kraftig at jeg merker jeg holder pusten lange stunder av gangen og at musklene kramper seg mens jeg leser. En av isfolkets svarteste stunder avslutter denne boken, og denne boken er nok nummer 1 på cliffhangers skulle jeg påstå.

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for neste bok må leses på røde rappen!

Post a Comment