Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 43 Et streif av ømhet
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet

En bok jeg sukket over som tenåring, men som ikke helt holder like bra mål nå når jeg leser den med kritiske øyne må jeg innrømme.

43etstreifavomhetJeg liker umiddelbart Ian, jeg likte ham allerede i forrige bok og mitt inntrykk blir bare bedre og bedre. Jeg tror jeg kunne blitt forelsket i en Ian i virkelige livet om jeg møtte ham! Han er en sympatisk fyr, utseendet litt anonymt i begynnelsen og selvklart dras det frem at han er syk og kommer til å dø.

Tengel den onde har inntatt Lindealleen. Benedikte dør. Alle snufser og gråter, og jeg kan bare tenke «hei vent nå folkens, hva tuter dere for? Hun er rammet! Dere får snakke med henne enda en stund!» Men klart jeg forstår dem. Likevel levde hun lenge, og hun ofret seg så de andre kunne komme seg unna. Og idiotisk nok er det kun det navngitte barnet til Mari som dør. Såklart. De anonyme barna forsvinner og reddes. Abel dør. Og Ellen er borte.

Det er en vond og sår start for meg å lese denne boken, fordi det er så mange som er drept. De første offer har falt, og jeg undrer over hvorfor han ikke like gjerne tar resten i samme runde. Hvorfor spare de andre?

Og tror du ikke Margit klarte å klemme inn litt sex? Skjønt sex.. vel, halverotisk var det vel, mer for pansermannen enn for oss lesere kanskje men jeg flirte litt for meg selv av Halkatlas løsning.

Tilfangetagelse av Halkatla, Rune og Marco. De underskjønne demoner og hekser kommer til unsettning, inspirert av Halkatla som tok seg av Pansermannen på nesten samme vis forfører de alle slemminger, og de fleste dør. Jeg irriterer meg over «forenklet dialog» der Margit forsøker å skrive slik de prater hele tiden. Rune har brukket benet, men har ikke blod slik mennesker har, og man lurer litt på hva slags jobb svartenglene gjorde med ham tross alt. Han har ikke puls, kan ikke dø, og har ikke blod.

Marco er fortsatt utrolig anonym. Jeg får ikke ordentlig grep på ham! Han fremstår som usigelig vakker. Javel, skjønnhet er faktisk ikke alt, se bare på Tova som tradisjonellt sett ikke har det folk anser et vakkert ytre og jeg synes hun er tusen ganger mer personlighet enn Marco. Visst, han er da sympatisk nok men jeg får likevel ikke noe grep på ham. Han er ikke beskrevet, han bare finnes. Svært snodig med tanke på at han skal være så fremtredende? Og jeg må fnise og le når jeg kommer til den scenen der han kysser Tova. Jeg ser for meg Tova som veldig lav. Og Marco svært høy. Alt jeg klarer se for meg når jeg leser dette er hvordan han omtrent må brette seg dobbel for å kunne kysse henne. Jeg må være så uromantisk at det ikke finnes, som tenåring sukket jeg henført av dette! Men det er jo fint da. Når jeg har ledd fra meg av mine egne mentale bilder.

Tova og Ian. DER har vi ømhet. De finner hverandre i et lite forsøk å skape et barn så Ian har noe igjen i verden. De har ikke sterke følelser for hverandre der og da, men de liker hverandre, og Tova holder på å falle for ham. Hun har jo sine komplekser, og lar alle få høre om dem så fort hun har sjansen men Ian parkerer henne temmelig direkte der, og for det elsker jeg ham litt! Det er ganske slitsom å være rundt noen som hele tiden påpeker sine utseendemessige feil og mangler. «jeg hørte deg første gang» liksom. Men hele denne delen er utrolig fin. Slik ømhet og fin stemning mellom dem. Jeg liker det. Det er fin-fint!

Tengel den onde. Ond ond ond. Men rimelig… jeg vet ikke hva jeg skal si nå. Han virker stupid, intelligentløs. Dum rett og slett! Enn så lenge er han ond og skremmende, men også dum. Mystiske magiske vogner? Han har da kunnet følge omverden såpass fra sin dvaletilstand, og har vært ute i Heydrich sin kropp i første verdenskrig. Biler fantes faktisk da, og Heydrich brukte de nok flittig! Hva er nå dette for noe? Han må jo vite hva biler er da tross alt. Han var på «frifot» i ukevis før Targenor fikk tak i han med fløyten sin den gang!

Margit har en grei flyt i fortellingen. Det er spennende, smertefullt spennende på visse plasser. Halkatla stikker nesen frem og er frekk og freidig, forsøker å forføre menn i alle retninger og er temmelig ensporet på dette. Men jeg liker henne. Jeg irriterer meg over hvordan det forklares hele tiden hvor godt Tova og Halkatla forstår hverandre fordi de er tvillingsjeler, samme sjel reinkarnert. Så i stedet for «døden vandrer i gatene» er det nå samhørigheten mellom disse to som dras frem støtt og stadig.

Og så… og så får jeg krampetrekninger. Margit skriver inn seg selv i historien. Hun møter Gabriel og Nataniel på et sykehus og.. drar seg selv inn.
FY Margit! Det er helt forferdelig! Jeg likte det ikke som ukritisk tenåring, og jeg liker det enda mindre nå. Det dro ned hele boken fra en fin bok til helt forfedelig. Beklager Margit, men nei, det der går bare ikke! Selv om hun skriver muntre små saker som at det tok henne 7 år å innse de ikke hadde strykejern, og å lære å sette på potetene før resten av maten og så videre. Jeg mistenker hun forteller ting fra sin egen husmorstilværelse. Det hjelper ikke, Margit! Dette ødela hele boken for min del. Alt jeg leser i etterkant drukner i dette her. Og at Gabriel skulle buse ut med småsaker til en villt fremmed? Jeg har mer tiltro til Gabriel enn at han skulle gjøre noe slikt. Og at Nataniel skulle snakke så åpent? Det kjøper jeg ikke et lite sekund engang! Og jeg blir bare oppgitt over Gabriel og Margit som sammenligner stamtavler, Margit herstammer fra alle disse fine navnene som Isfolket har fulgt i Sverige og så videre. Hva hører det hjemme i boken å gjøre? La gå at Margit har vevet inn isfolket i forbindelse med navn fra stamtavlen sin men dette går over styr i hennes iver av å vise opp hvem hun stammer fra.

Men nå glemmer vi det (som best jeg kan i alle fall) og fokuserer på den ekte berettelsen. Ians dødskamp er smertefull, jeg får tårer i øynene og klump i halsen av den. Det er utrolig godt beskrevet og jeg biter mentale negler tross at jeg vet hvordan det går. Og svartenglene kommer, helbreder ham så han kan være med videre, helt enkelt fordi han skal bli far til et isfolksbarn! Det er litt hollywood-slutt på den biten det må jeg si meg enig i, men en gang i mellom smaker en Hollywood/Disney-avslutning svært deilig! Her er jeg utrolig glad for den! Av og til smaker det godt med urealistiske avslutninger som gjør at alt går bra likevel. Fordi tross alt; Her er det ikke helt over enda. Det går ikke superbra fra nå og ut. Vi må gjennom mye mer enn så lenge. Det er ikke noen Disney-slutt på hele isfolks-sagaen vi får, bare på en liten liten bit av det.

Det føles som en del av synsingene nå på slutten kommer til å bli omfangsrike, men det har nok sammenheng med at det hender så mye i bøkene nå. Det skjer utrolig mye på korte sider, og gjør at jeg nesten mister pusten. På Lindealleen oppdager de et synsintrykk som har innprentet seg på vinduet Silje hadde med seg fra Isfolkets dal. Lille Tilii har innprentet seg der, og både Dida og Targenor er rystet. Hele isfolket også i bunn og grunn. Det er en bitteliten puslebrikke i et stort puslespill og jeg biter nervøst på neglene tross at jeg vet hvorfor, hvordan, hvem, når, hva og så videre. Det spiller ikke så stor rolle om jeg vet utfallet av hele sagaen alt, for dette er spennende!

Ulvar og Kolgrim hentes frem, for å hevne seg og lage problemer for de utvalgte fem. Ja, Ian regnes vel nå som en av de. Scenen er opprivende og vond, men så utrolig fin, og Nataniels hemmelige styrke kommer opp i dagen. Det er helt fantastisk og trekker boka umiddelbart opp fra «dritt» til «ganske bra» etter Margit-fadesen, dette var noe vi behøvde nå for å få tilbake gleden over sagaen! Det går virkelig slag i slag, man får ikke mange pusterom mellom alt som skjer, og boken avslutter like spennende som forrige bok, i en cliffhanger som nærmest kommanderer deg til å gripe neste bok fort som fy. Så kan du gjette min tenåringsfrustrasjon over å måtte vente minst en måned på neste bok, noe jeg heldigvis slipper nå.

Post a Comment