Når jeg leste boken for første gang ble jeg helt lyrisk over å få lese mer om Marco og om de svarte salene. Jeg slukte boken rå og kritikkløst.
Nå føler jeg meg periodisk uvel. Boken er proppfull av Margits teorier og fantasier om hvordan det egentlig står til med Lucifer, Jesus, Gud og den generelle kristendommen. Alt serveres som absolutte sannheter innpakket i fortellingen og gjør meg temmelig ille til mote. Isfolket generellt skal være så vidsynte, men jeg synes det er et temmelig snevert syn på kristendommen og kirken som presenteres her. Svært snevert, og oser av Margits egne meninger lange veier. Det passer ikke inn synes jeg.
Fortellingen om Marcos liv frem til han forlater isfolket er også mangelfull. Det overforenkles en hel del, mye utelates, «utførte en magi» for å få tak på en pistol for eksempel. Jeg føler meg litt dumforklart faktisk når det kommer til språkvalg. Margit kan bedre enn dette. Det har jeg sett eksempler på flere ganger.
Og ikke minst blir jeg temmelig hissig når Lucifer viser seg å ligge bak Villemos økede evner, Tarjejs vakling og uvitenhet om sine evner, innblandingen fra Lucifer for å hjelpe Isfolket strekker seg langt og temmelig inngripende og jeg blir temmelig irritert. Hva er forskjellen på det Margit så åpenlyst kritiserer kristendommens Gud for og det hun selv velger å la Lucifer gjøre her? For ikke å snakke om det overpompøse i Marcos oppdrag på jorden om å «bane vei». Fnys.
Men litt moro er det å lese om når Lucifer konfronterer Tengel. Lenger av døde som huker seg fast i beina hans. Noe underholdende. Men fy så tankeløs og slem Lucifer virker i denne boken. Egoistisk, kjører over mennesker for å få det slik han vil, og hvordan han utbrister til Rune om hvordan han ser ut? Det kunne vel blitt sagt noe mer taktfullt. Alvorlig talt. Lucifer fremstår ikke særlig mye mer fordelaktig her enn det Margit fremstiller Gud som. En annen sak er at Margit begynner å få sagaen om isfolket til å høres ut som hun på bestilling fra Lucifer skal fortelle om hans ufortjente skjebne og hvor forferdelig folk og Gud (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) har behandlet ham så ufortjent og så videre. Jeg irriterer meg grenseløst på dette og ønsker det langt pokkerivold. Skjønt jeg innser at boka skulle blitt en Ari Behn-lefse på snaue 80 sider om det ble gjort. «Isfolket som faen»? 😉
Men galgenhumor til side. Vi fortsetter.
Scenen der vi får møte Christa som rydder bort livet etter sin mann Abel er ganske rørende. Hvordan det beskrives som at aldersforskjellen gjorde stor skade på ekteskapet ettersom årene gikk synes jeg derimot virker så malplassert. I «Trollmåne» legges jo all vekt på å beskrive hvordan Abel tross alt er relativt åpen for nye og ukristne ting, hvor omtenksom og kjærlig han er, og så beskrives han relativt motsatt nå plutselig? Hvor kom det fra? Hvor ble hans omtenksomhet av? Dette er overhode ikke den Abel jeg lærte å kjenne i Trollmåne, og jeg kjøper rett og slett ikke hvordan han har endret seg. Dette er kun skrevet for å bygge under det som senere skjer når Linde-Lou senere oppsøker Christa, det er jeg overbevist om. Malplassert. Likevel liker jeg hvordan hun beskrives med et vemod og en sårhet etter hennes trygghet er revet vekk og hun plutselig er alene.
Når jeg har kommet meg etter teologi-diskusjonene som er rimelig høytsvevende og for meg temmelig ensporet i meningen må jeg innrømme jeg liker godt beskrivelsene fra Isfolkets dal. Igjen er det fylt av hendelser, selv om en del av dem er litt selv-sutring fra Marco. Stakkars han, han er jo alene på jorden, ikke svartengel og ikke menneske og så videre og så videre. Jeg hadde glemt hvor sutrete han egentlig er i perioder om dette i denne boka, jeg får litt lyst til å klaske ham i bakhodet og minne han på at han har da flere andre vesner «hverken fugl eller fisk» i de svarte salene å søke samhold med, samt sine slektninger og sin egen mor. Men vi får også møte noen fler av de rammede. Nå virker det som Tengel den onde tar frem
Høydepunktet i boka er definitivt for meg når Marco trår til for å uskadeliggjøre Lynx. Jeg har alltid hatt en nærmest morbid interesse for seriemordere, dess mer horribelt dess … jeg vil vel ikke si bedre, men «intressant» er vel det rette ordet. Jeg har en ørligen mistanke at mitt interesse for seriemordere og psykologien bak det hele nok startet her faktisk. Og her får vi servert en rimelig saftig historie, dessuten fra virkeligheten! Fritz Haarmann eksisterte faktisk, og ble også kalt slakteren fra Hanover. Og wikipediaartikelen nevner faktisk Sandemo-serien også! Det, dere! Beskrivelsen av når Christa og Linde-Lou henter frem informasjonen og når Marco formidler den for å bryte navnemagien er bra. Og Christa og Linde-lou’s natt sammen.. jeg er ikke riktig sikker på om jeg skal like eller mislike det. Det er vel ok… om du kan glemme at han er sønn av Ulvar, hennes morfar. Og død. Ikke minst det at han egentlig er død. Og at det i utgangspunktet virker som mer klønete enn to tenåringer skulle fått det til… Nåvel, jeg kan lukke øynene for det, det er vesentlig værre saker å slå ned på her i denne boken (hvorav en større del allerede er rimelig hoppet på tidligere.).
Og så får Marco informasjonen. Duverden så kjapt han leser da? Og han må jo ha en fotografisk hukommelse? Og så dette fjaset om været i Norge, værguder og så videre midt i det hele? Uhm… Margit? Hva i alle dager er det du babler om?
Uskadeliggjørelsen av Lynx er temmelig rask. Navnemagien brytes, og han faller sammen som et korthus bokstavlig talt. Kan virkelig ikke Tengel den onde bedre enn dette? Var Lynx virkelig så sårbar, kunne virkelig ikke Tengel skjule hans historie bedre enn han gjorde? Trodde virkelig Tengel det bare fantes en eneste fortegnelse av Lynx i hele verden? Det er for naivt, for tåpelig til at jeg kjøper at navnemagien var så skjør. Og Marcos sutring fortsetter med at han synes uhorvelig synd på seg selv.
Og hele boken slutter mer eller mindre.. midt i en opplevelse. Nok en gang. Ikke engang en skikkelig cliffhanger synes jeg.
Som tenåring elsket jeg boken og slukte den rå. Som voksen og mer kritisk ved denne gjennomlesningen merkelig skuffet. Dessverre for meg står jeg foran et par skuffelser til. Men først neste bok, en svært avgjørende bok.