Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 46 Det svarte vannet.
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser, Leseglede

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet.

46svartevannetSå var vi her. Det svarte vannet, bare tittelen sier det meste. Her kommer det til å skje. Noe som har med det svarte vannet å gjøre helt åpenbart, men vi gjetter jo umiddelbart sluttstriden.

Begynnelsen er åndeløs på et vis. Det virker litt som Margit forsøker å beskrive en stund der alt står stille. Jeg blir litt oppgitt når Margit begynner å mumle om tusen håpefulle øyne fra dyr. Det er så sin sak å spøkefullt personifisere dyr innimellom (jeg lo meg for eksempel fillete av Shane i tidligere bøker der alle hundens aktiviteter ble lagt frem med humoristisk tone), jeg gjør det innimellom for moro med min egen pusekatt, men fakta er at dyr er dyr, ikke mennesker. De tenker og resonerer ikke på samme vis som vi gjør, og jeg synes Margits personifisering av dyr av og til blir strukket litt tynt. Likevel er det ikke noe som egentlig trekker ned selve fortellingen, det er bare meg som har folk som anser dyrene som mennesker litt opp i halsen og får en lett allergisk reaksjon på at det også tidvis virker å skje i boksammenheng.

Noe jeg virkelig blir litt mentalt hissig på er disse utvalgte. De går der sammen med Nathaniel, det ypperste isfolket kunne oppvise, svartengleblod, stormdemonblod, nattdemonblod og syvende sønns syvende sønn og så videre og så videre.. en person som står framfor sin største prøvelse, han som nå trenger all støtte, all selvtillit og all kraft han kan behøve for å klare sin oppgave.. og så går de der og klanker ned på ham med å navngi den ene etter den andre av forfedre som de gjerne skulle hatt der for deres relativt begrensede evner? Hva i alle dager er nå dette for noe? Hvor korttenkt kan man bli? «Hei, vi vet at du er den utvalgte og alt det der, men den og den og den var bedre enn deg på dette og dette», er det slik man heier frem og inngir tillit til ens evner plutselig? Men han er da ikke så mye bedre, Nathaniel heller. «Ja! Jeg er klar til å ta kampen opp nå. Ubesluttsomhetens lange tid er forbi!»
Hm. Burde den ikke vært det alt i Demonenes fjell med den innledende seremonien der kanskje? Det var jammen meg ikke for tidlig. I bok etter bok har de kjempet og sloss mot Tengels utvalgte slemminger, overvunnet den ene hindringen etter den andre og nå plutselig bestemmer han seg for å faktisk være utvalgt. Omsider. Godt jobbet, Nathaniel. Skjønt hvem kan klandre ham med den heiagjengen som går og ønsker seg andre? Det gjør det bare litt bedre når det er de som hevder de ikke behøver disse andre likevel. Og det er jo litt naivt å undre på om Tengel døde av å rase ned en skrent med en kjede døde steinmennesker rundt beina når han åpenbart er udødelig etter sin runde med grottevandringer, selv for Gabriel. Selv om jeg også trekker litt på smilebåndet av fortsettelsen der.

Nåvel. De finner det andre stedet. Og jeg føler meg temmelig dumforklart når de skal konstantere saker, det er så overforenklet at jeg føler meg behandlet som en 10åring. Og hvordan kan man høre at «et stille sus» egentlig er et enormt drønn utrolig langt borte? Og ikke minst.. var det ikke litt praktisk at forfedrene bare sånn helt uten videre visste hva dette «andre stedet» var bare fordi Sunniva den eldre pekte ut det på kartet? Vips så vet forfedrene hva som gjemmer seg der, og hvordan man åpner de magiske portene! Ganske praktisk ikke sant?

Det er litt langtrukkent når det beskrives hvordan de opplever å havne der inne hver og en. Men det gjør egentlig ikke mye, det er mye bedre med litt overdetaljerte opplevelser enn moralprekner. Og så skjer det. Jakten på krukken, kampen med Tengel den onde. Jeg blir skuffet når han latterliggjøres, mens jeg som ung skrek av latter over hvor tragisk det hele var. Og jeg får fnatt over de stadige små stikk til kristendommens gud. «Men vårherre var vel mer opptatt av å telle sine kirketilhengere» og slike setninger smyger seg inn absolutt overalt. I hele serien, men akkurat her svært merkbart. Det kunne Margit virkelig ha spart seg for.

Slutten er enorm. Dramatisk. Knusende og fullstendig hjerteskjærende. Ondskapen beskrives som uhyggelig vakker, til og med Isfolkets utvalgte faller for den til magien avtar. Det er forferdelig og vakkert og tragisk og fantastisk. Dette er Margit i sitt ess her hun skriver. Og boken slutter i en helt utrolig cliffhanger som river hjertet mitt i stykker.

Post a Comment