Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 47 Er det noen der ute?
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser, Leseglede

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute?

Og så var vi her. 37 bøker etter det var planlagt å ta slutt er vi ved siste bok. Det gjør nesten vondt å åpne boken, og kanskje spesielt fordi vi denne gangen får vite noe som har vært et mysterie i «700 år». I det minste i Isfolkserien. For oss, noen måneder.

Tiilis historie. Nå får vi den. Det innleder ikke med de utvalgte eller noe annet, vi begynner med Tiili og at hun mister dukken sin. I all sin grusomhet rulles det opp hva som skjedde med Tiili den gangen for 700 år siden i isfolkets tidsregning. Hun ble tilgfangetatt. Såpass hadde vi lesere allerede regnet ut at Tengel den onde hadde noe med hennes forsvinnelse å gjøre, men første gang jeg leste bøkene og vi fikk møte Tiili i forrige bok falt jeg nesten ut av stolen. Og nå får vi vite omfattelsen av hennes forsvinnelse. Og hva som var tenkt.

Det er så gripende og hjerteskjærende at den smertefulle klumpen i halsen fra slutten i forrige bok ikke riktig vil gi seg. Men nå har hun sjansen, nå kan hennes liv begynne.

Som ung var jeg svært lykkelig over hollywood-slutten og sukket i romantisk glede over lysengelens innblanding. Nå får jeg en vond smak i munnen. Det føles så feil, det virker som om Margit forsøker å trylle frem et stort og altomspennende plott men feiler miserabelt for jeg blir bare gretten av det. Lucifer vil altså tilsidesette absolutt alt om fri vilje og skal da gjøre seg enda værre enn den Gud Margit så heftig har kritisert for alt fra å blande seg inn til å snu ryggen til og la folk klare seg selv? Hva i alle dager? «Bane vei»? Lucifer viser jo gjennom Margits ord at hans hovmod ikke finner noen grenser! Og værre skal det bli loves det. Huff, jeg grøsser.

Enda værre blir det når Margit nok en gang skriver seg selv inn i Isfolket. Denne gangen fordi hun bestemmer seg for å finne Gråstensholm sogn og se Lindealleen på egen hånd. Og finner hekseplassen på klippen, og opplever gruoppvekkende saker så hun løper skrikende vekk.

Tvi! Spytt! Jeg blir virkelig oppgitt nå. Dette passer overhode ikke inn med Margits påståelser i intervju etter intervju at hun ikke liker å skrive om seg selv. Det har jeg ikke sett noe manko på de siste bøkene for å si det sånn. For meg smaker det heller om at hun liker å vise seg frem og passet på å sy det inn i Isfolket. Misforstå meg rett, Margit er en fantastisk kvinne og skal få plass og synes, men Isfolket var kanskje ikke den rette plassen å gjøre det på?

Rune og Halkatla er bare flaut. Ellen og Nathaniel enda mer. Enda mer prat og babbel. Kjedelig kjedelig, gjesp gjesp. Lysengelens «nådige» gaver til alt og alle.. Ellens reaksjon er nok den fineste. «Jeg må snakke med Gud om dette. Jeg må det.» Ja, det må hun for hun tror på Gud.

Men jeg føler meg virkelig snytt for å oppleve møtet mellom Tiili, Dida og Targenor. Hvorfor bruke gjentatte sider på å prate om seg selv, og så er det unnagjort med tre setninger noe så rørende og viktig for historien? Det gjør meg faktisk litt hissig, Margit snyter meg for noe viktig.

Etterspillet er for tamt. Man har altså vært gjennom noe så horribelt som en kamp mot slektens svøpe, og så bare.. fortsetter hverdagen? Hvordan kan nå det gå til? Ingen mentale etterspill? Halkatla, som har tilbragt noen evigheter i sluket der alle tenker negative saker og får alt slengt i ansiktet bare børster det av seg sånn uten videre? Og Gabriel? Jeg kjøper det ikke. Og etter bok ut og bok inn om «det er innsiden som regnes», «skjønnhet kommer innenfra», sterke personligheter med et ikke så tiltalende ytre blir demonisk tiltrekkende.. så måtte Lucifer gjøre Rune om til en kjekking? Jeg hadde forstått om Lucifer rettet til så han ikke hadde sine manglende fingre og fikk alle lemmer på plass der de skulle være, og sørget for at han så ut som et menneske og ikke en pinnochio utskåret i tre, men han måtte altså gjøre Rune kjekk.. og så le av Tova som ber samme bønn senere? Hallo hykleri! *fnys* For ikke å snakke om hvordan han fjaser med Sol. Huff. Jeg sier ikke noe mer om det.

Og så kommer maktkampen mellom englene. Til og med her klarer Margit å fremstille de hvite englene som maktgale egotrippere fordi hun har en torn i siden på kristendommen. Alvorlig talt, her blit jeg flatt ut forbannet. Snakker om å fremstille noe så utrolig forvrengt fordi det er ens egne personlige mening? Ikke minst synes jeg Lucifer gir opp skammelig kjapt. Det er ingen ordentlig diskusjon, bare litt kasting av anklagelser og hån på hverandre, ingen ordentlig fremleggelse av hvorfor lysengelen vil ta makten fra vårherre.. Margit får jammen ikke til å fremstille Lucifer noe særlig mer fordelaktig enn de hvite.

Hele avskjeden blir uvirkelig. Vi ser alt fra Gabriels øyne, og det passer ikke helt for mine voksne kritiske øyne. Som ung satt jeg og gråt minst like mye som han gjorde, men nå føles det bare kunstig. Likevel kan jeg forstå følelsen. Det er jo som å miste en sans når man så lenge har kunnet omgås med sine tidligere slektninger. For de som er synsk å ikke kunne se eller høre noe fra paralelle verdner må det jo være som å miste en arm, bli døv eller blind for oss andre. Jeg kan bare gjette hvor amputert man føler seg.

Det eneste positive med at Margit skriver seg inn i Isfolket er biten som kommer siden, der Gabriel angivelig oppsøker henne for å få slekthistorien skrevet og utgitt så verden kan få høre om det forsvunnede folket i Taran-Gai, om Lucifer, om Isfolkets kamp og om ondskapen som nesten tok over verden. Der er det på sin plass å fortelle om hvordan en som forfatter kom inn når man nå vil ha den vinklingen at det kunne vært sant. Den samme vinkligen har jo Rider Haggard når han forteller om Dødsgrottene ved Kõr, der han angivelig får historien nedtegnet og sendt til seg med en bønn om å formidle dette til verden. Det kan jeg kjøpe, det er forsvarbart og kan bli riktig fint. Alt av Margit før dette har bare vært vås om du spør meg, men her i dette kapittelet blir det på et vis sydd sammen til en alternativ virkelighet jeg kan ønsketenke meg faktisk har eksistert. Og at jeg teoretisk kunne hatt en plass der. Og endelig får vi se en realistisk etter-reaksjon fra Gabriel. Hvordan han som barn ikke kunne tilpasse seg en verden uten overnaturlige saker. Og omsider ser de realiteten i lyset med Lucifer og hans maktbegjær dessuten.

Jeg synes i grunnen serien har en ganske surrete avslutning. Etter å ha samlet sammen de fleste tråder og avsluttet sagaen kommer det en selvbiografisk del der Margit forteller hvordan Isfolket egentlig kom til. Den biten derimot liker jeg svært godt, i alle fall en god bit på veien. Her kommer sannheten frem, hennes opplevelser som forfatter, alle problemer hun støtte på, søvnproblemer, å leve seg inn i sin egen tekst helt fullstendig og så videre. Men så tar det fullstendig av igjen. Hun forteller om hvordan lysengelen Lucifer sto bak sagaen om Isfolket. Også i virkeligheten. At det var han som presset på at fortellingen skulle frem, hvordan hun opplevde irritasjon når hun aldri «kom til poenget» og faktisk fortalte om ham og hans skjebne, urettferdighetene begått mot ham av kirken og «Gud» selv osv og i stedet fortalte om Isfolket. Og det er her hun mister meg fullstendig. Jeg sleper meg så motvillig gjennom siste del av selvbiografien at det tar meg uker nok en gang.. og uker å orke å avslutte resensjonen her.

Sluttsummen? Denne boken kunne vært første halvdel som avsluttning på forrige bok og resten kunne man bare latt være.

 

Hvordan får det meg til å stille meg til Sagaen om Isfolket nå som jeg har vært såpass nådeløs i gjennomlesningen? Vel, visse bøker har vokst på meg, andre stupt fullstendig og noen totalkrasjet. Bok 47 er nære ved å ødelegge hele isfolket totalt for min del. Men jeg er ganske smart, og det står meg fritt å bare avbryte lesingen av Isfolket når jeg kommer til den selvbiografiske delen i fortsettelsen. Jeg kommer nok til å gjøre som jeg har gjort til nå i fremtiden; Bla svært fort forbi alt der Margit skriver inn seg selv. Fortsatt elsker jeg sagaen om Isfolket. Fortsatt synes jeg Margit har en fantastisk fortellerstil som feier meg med, og som i så mange år har fått meg til å ignorere små og større feil. Visse feil (feil i mine øyne vel og merke, her er alt subjektivt!) har jeg aldri lukket øynene for, og alltid følt ulyst ved. Det har ikke blitt mindre, snarere tvert om. Men likevel vil Sagaen om Isfolket stå for meg som en fantastisk leseropplevelse.

4 Comments

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.