Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 47 Er det noen der ute?
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser, Leseglede

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute?

Og så var vi her. 37 bøker etter det var planlagt å ta slutt er vi ved siste bok. Det gjør nesten vondt å åpne boken, og kanskje spesielt fordi vi denne gangen får vite noe som har vært et mysterie i «700 år». I det minste i Isfolkserien. For oss, noen måneder.

Tiilis historie. Nå får vi den. Det innleder ikke med de utvalgte eller noe annet, vi begynner med Tiili og at hun mister dukken sin. I all sin grusomhet rulles det opp hva som skjedde med Tiili den gangen for 700 år siden i isfolkets tidsregning. Hun ble tilgfangetatt. Såpass hadde vi lesere allerede regnet ut at Tengel den onde hadde noe med hennes forsvinnelse å gjøre, men første gang jeg leste bøkene og vi fikk møte Tiili i forrige bok falt jeg nesten ut av stolen. Og nå får vi vite omfattelsen av hennes forsvinnelse. Og hva som var tenkt.

Det er så gripende og hjerteskjærende at den smertefulle klumpen i halsen fra slutten i forrige bok ikke riktig vil gi seg. Men nå har hun sjansen, nå kan hennes liv begynne.

Som ung var jeg svært lykkelig over hollywood-slutten og sukket i romantisk glede over lysengelens innblanding. Nå får jeg en vond smak i munnen. Det føles så feil, det virker som om Margit forsøker å trylle frem et stort og altomspennende plott men feiler miserabelt for jeg blir bare gretten av det. Lucifer vil altså tilsidesette absolutt alt om fri vilje og skal da gjøre seg enda værre enn den Gud Margit så heftig har kritisert for alt fra å blande seg inn til å snu ryggen til og la folk klare seg selv? Hva i alle dager? «Bane vei»? Lucifer viser jo gjennom Margits ord at hans hovmod ikke finner noen grenser! Og værre skal det bli loves det. Huff, jeg grøsser.

Enda værre blir det når Margit nok en gang skriver seg selv inn i Isfolket. Denne gangen fordi hun bestemmer seg for å finne Gråstensholm sogn og se Lindealleen på egen hånd. Og finner hekseplassen på klippen, og opplever gruoppvekkende saker så hun løper skrikende vekk.

Tvi! Spytt! Jeg blir virkelig oppgitt nå. Dette passer overhode ikke inn med Margits påståelser i intervju etter intervju at hun ikke liker å skrive om seg selv. Det har jeg ikke sett noe manko på de siste bøkene for å si det sånn. For meg smaker det heller om at hun liker å vise seg frem og passet på å sy det inn i Isfolket. Misforstå meg rett, Margit er en fantastisk kvinne og skal få plass og synes, men Isfolket var kanskje ikke den rette plassen å gjøre det på?

Rune og Halkatla er bare flaut. Ellen og Nathaniel enda mer. Enda mer prat og babbel. Kjedelig kjedelig, gjesp gjesp. Lysengelens «nådige» gaver til alt og alle.. Ellens reaksjon er nok den fineste. «Jeg må snakke med Gud om dette. Jeg må det.» Ja, det må hun for hun tror på Gud.

Men jeg føler meg virkelig snytt for å oppleve møtet mellom Tiili, Dida og Targenor. Hvorfor bruke gjentatte sider på å prate om seg selv, og så er det unnagjort med tre setninger noe så rørende og viktig for historien? Det gjør meg faktisk litt hissig, Margit snyter meg for noe viktig.

Etterspillet er for tamt. Man har altså vært gjennom noe så horribelt som en kamp mot slektens svøpe, og så bare.. fortsetter hverdagen? Hvordan kan nå det gå til? Ingen mentale etterspill? Halkatla, som har tilbragt noen evigheter i sluket der alle tenker negative saker og får alt slengt i ansiktet bare børster det av seg sånn uten videre? Og Gabriel? Jeg kjøper det ikke. Og etter bok ut og bok inn om «det er innsiden som regnes», «skjønnhet kommer innenfra», sterke personligheter med et ikke så tiltalende ytre blir demonisk tiltrekkende.. så måtte Lucifer gjøre Rune om til en kjekking? Jeg hadde forstått om Lucifer rettet til så han ikke hadde sine manglende fingre og fikk alle lemmer på plass der de skulle være, og sørget for at han så ut som et menneske og ikke en pinnochio utskåret i tre, men han måtte altså gjøre Rune kjekk.. og så le av Tova som ber samme bønn senere? Hallo hykleri! *fnys* For ikke å snakke om hvordan han fjaser med Sol. Huff. Jeg sier ikke noe mer om det.

Og så kommer maktkampen mellom englene. Til og med her klarer Margit å fremstille de hvite englene som maktgale egotrippere fordi hun har en torn i siden på kristendommen. Alvorlig talt, her blit jeg flatt ut forbannet. Snakker om å fremstille noe så utrolig forvrengt fordi det er ens egne personlige mening? Ikke minst synes jeg Lucifer gir opp skammelig kjapt. Det er ingen ordentlig diskusjon, bare litt kasting av anklagelser og hån på hverandre, ingen ordentlig fremleggelse av hvorfor lysengelen vil ta makten fra vårherre.. Margit får jammen ikke til å fremstille Lucifer noe særlig mer fordelaktig enn de hvite.

Hele avskjeden blir uvirkelig. Vi ser alt fra Gabriels øyne, og det passer ikke helt for mine voksne kritiske øyne. Som ung satt jeg og gråt minst like mye som han gjorde, men nå føles det bare kunstig. Likevel kan jeg forstå følelsen. Det er jo som å miste en sans når man så lenge har kunnet omgås med sine tidligere slektninger. For de som er synsk å ikke kunne se eller høre noe fra paralelle verdner må det jo være som å miste en arm, bli døv eller blind for oss andre. Jeg kan bare gjette hvor amputert man føler seg.

Det eneste positive med at Margit skriver seg inn i Isfolket er biten som kommer siden, der Gabriel angivelig oppsøker henne for å få slekthistorien skrevet og utgitt så verden kan få høre om det forsvunnede folket i Taran-Gai, om Lucifer, om Isfolkets kamp og om ondskapen som nesten tok over verden. Der er det på sin plass å fortelle om hvordan en som forfatter kom inn når man nå vil ha den vinklingen at det kunne vært sant. Den samme vinkligen har jo Rider Haggard når han forteller om Dødsgrottene ved Kõr, der han angivelig får historien nedtegnet og sendt til seg med en bønn om å formidle dette til verden. Det kan jeg kjøpe, det er forsvarbart og kan bli riktig fint. Alt av Margit før dette har bare vært vås om du spør meg, men her i dette kapittelet blir det på et vis sydd sammen til en alternativ virkelighet jeg kan ønsketenke meg faktisk har eksistert. Og at jeg teoretisk kunne hatt en plass der. Og endelig får vi se en realistisk etter-reaksjon fra Gabriel. Hvordan han som barn ikke kunne tilpasse seg en verden uten overnaturlige saker. Og omsider ser de realiteten i lyset med Lucifer og hans maktbegjær dessuten.

Jeg synes i grunnen serien har en ganske surrete avslutning. Etter å ha samlet sammen de fleste tråder og avsluttet sagaen kommer det en selvbiografisk del der Margit forteller hvordan Isfolket egentlig kom til. Den biten derimot liker jeg svært godt, i alle fall en god bit på veien. Her kommer sannheten frem, hennes opplevelser som forfatter, alle problemer hun støtte på, søvnproblemer, å leve seg inn i sin egen tekst helt fullstendig og så videre. Men så tar det fullstendig av igjen. Hun forteller om hvordan lysengelen Lucifer sto bak sagaen om Isfolket. Også i virkeligheten. At det var han som presset på at fortellingen skulle frem, hvordan hun opplevde irritasjon når hun aldri «kom til poenget» og faktisk fortalte om ham og hans skjebne, urettferdighetene begått mot ham av kirken og «Gud» selv osv og i stedet fortalte om Isfolket. Og det er her hun mister meg fullstendig. Jeg sleper meg så motvillig gjennom siste del av selvbiografien at det tar meg uker nok en gang.. og uker å orke å avslutte resensjonen her.

Sluttsummen? Denne boken kunne vært første halvdel som avsluttning på forrige bok og resten kunne man bare latt være.

 

Hvordan får det meg til å stille meg til Sagaen om Isfolket nå som jeg har vært såpass nådeløs i gjennomlesningen? Vel, visse bøker har vokst på meg, andre stupt fullstendig og noen totalkrasjet. Bok 47 er nære ved å ødelegge hele isfolket totalt for min del. Men jeg er ganske smart, og det står meg fritt å bare avbryte lesingen av Isfolket når jeg kommer til den selvbiografiske delen i fortsettelsen. Jeg kommer nok til å gjøre som jeg har gjort til nå i fremtiden; Bla svært fort forbi alt der Margit skriver inn seg selv. Fortsatt elsker jeg sagaen om Isfolket. Fortsatt synes jeg Margit har en fantastisk fortellerstil som feier meg med, og som i så mange år har fått meg til å ignorere små og større feil. Visse feil (feil i mine øyne vel og merke, her er alt subjektivt!) har jeg aldri lukket øynene for, og alltid følt ulyst ved. Det har ikke blitt mindre, snarere tvert om. Men likevel vil Sagaen om Isfolket stå for meg som en fantastisk leseropplevelse.

Post a Comment