Den lange vinteren er over.

Det er den første tanken som slår henne når hun ser seg selv i speilet, og tenker tilbake på alt hun gjorde nå i helgen. Det er lenge siden hun har hatt en slik energi at hun har orket å rydde for eksempel i sokkeskuffen.

Så mange måneder med saker som egentlig burde gjøres men ikke ble gjort. Det er jo ikke så kritisk for livet at alle sokker er i samme skuff. Det er ikke så farlig om t-skjortene ligger fordelt på to hyller i stedet for samlet på samme plass. Livet går videre likevel, men disse små sakene er liksom et irritasjonsmoment. Som sand i skoen. Man kan gå, men det er mer bekvemt uten sand i skoen. Ikke sant?

Måneder forresten? Vi snakker nok heller år. År med plagsom sand i skoen, eller.. nei. Ikke sand. Mange småstein. Og glasskår innblandet både her og der. Periodisk blødende fotsåler og slikt. Sånn har det egentlig vært i mange år. Nå for noen år siden ble skoene rykket av og stein og glasskår ristet ut. Noen gjorde det for henne. Hun skjønte det ikke selv, hvorfor det skjedde. Hun hadde ikke valgt det. Hun innså først ikke at grusen var vekk, sårene gjorde vondt enda.

Men nå føles føttene hele. Og energien kommer tilbake i steget. Plutselig orker hun å gå. Det er ikke tungt eller vondt lenger.

Hun ser seg i speilet og det føles som hun våkner fra en dvale som har vart i mange år. De siste tre årene har vært en tung oppoverbakke fra dyp, dyp søvn der man ikke orker noe. Det føles som om det er vår nå. Hjertet og sjelen tiner opp. Isen rundt henne brister.

Ja, det er vår!