Vi er i Steinalderen. Vi møter en liten jente, som opplever et jordskjelv på nært hold, som mister sine foreldre. Vi møter for første gang piken Ayla, og jeg husker nesten den dag i dag hvordan det var å møte henne for første gang.
Jeg var vel rundt 10 eller 11 år når jeg lånte denne boken første gang på biblioteket. Bøkene er definitivt ikke hverken barne eller ungdomsbøker, dette er voksen litteratur. Jeg kan vel ikke hevde jeg som barn forsto det fulle av alt jeg leste, noe som kanskje var like bra når man tenker på den erotiske biten som er svært detaljert og direkte når det kommer til slikt.
Men boken fanget meg selv når man utelukker de erotiske delene. Jeg ble suget inn i Jean M. Auels steinalderverden der Cro-Magnon møter Neandertaler. Auel har tatt seg noen kunstneriske friheter, selv som barn forsto jeg det. Hun beskriver en verden vi vet så utrolig lite om. Vi kan gjette, og arkeologene kan forklare hvordan våpen og verktøy ble skapt, vi kan basert på funn vite hva de sanket og spiste, men vi kan vite temmelig lite om deres kultur og religion. Vi kan ikke vite om det var matriarkalsk eller patriarkirsk regime for eksempel.
Og her er det Auel tar seg enorme friheter. Hun skaper en patriarkirsk regime, der kvinnen fullstendig undertrykkes og er ute av stand å se en annen måte å leve på, for så å skape et fullstendig fritt og kvinnedyrkende regime der det er stikk motsatt av det hun tidligere har beskrevet. Kontrastene blir enorme. Man kan innlate seg på lange diskusjoner om hvor mye man kan legge i figurer og malinger man har funnet fra disse tidsrommene, og det er svært mange kritiske røster som hevder det som blir beskrevet i et tidsrom av en halv levetid over 6 bøker egentlig skjedde over tusenvis av år.
Det er nok mye mulig at de landevinninger som beskrives kanskje ikke ble oppdaget av en enkelt person. Ikke et enkelt par som gjorde slike enorme oppfinnelser som beskrives i bøkene. Men hvilken betydelse har det egentlig? Jeg leser ikke en historiebok nå. Jeg leser en fiktiv roman, og jeg finner den meget underholdende.
Ayla er svært ung, 4-5 år gammel, når hun mister hele sin familie i jordskjelvet. Hun er selv en Cro-Magnon, en såkalt «De Andre», og hun blir funnet dødelig såret av en gruppe neandertalere på vandring og leting etter et nytt hjem. De tar henne til seg, redder hennes liv, tar henne opp i det de kaller Klanen, og oppdrar henne som en av sine. I mangel på ekte informasjon har Auel skapt et samfunn styrt av menn, der kvinner er underordnet, men der også kvinner rent instinktivt finner det helt ålreit i mangel på et bedre ord. Hun har skapt erindringer, der de sjeldent lærer noe nytt, men i stedet erindrer det alle deres forfedre før dem har kunnet og husket. De kan huske langt bakover i tid, og behøver altså ikke egentlig lære noe, bare påminnes. De har ikke talespråk og samtaler med noen få ord og til stor del av kroppspråk, håndsignaler og ansiktsuttrykk. Alt dette er fri gjetning fra Auel, et samfunn skapt av hennes fantasi. Hvor sannsynlig er dette? For meg kunne det vært like sannsynlig med telepati. Jeg finner det litt uviktig om dette er realistisk eller ikke.
Historisk er Auel streng med å gjengi korrekte opplysninger om dyreliv, planter, våpen, klær, fremstillingsmetoder for våpen og pynt og slike ting. Hun er berømmet av flere for sin svært korrekte gjengivelse av alt vi vet er rene fakta, hvordan landområdene så ut, hvor isen lå, dyrelivet og matvaner til folket. Vi har tross alt funnet gravfunn med mat og våpen, klær, smykker og annet der man har kunnet rekonstruere hva de brukte. Alt annet blir jo ren spekulasjon og det ene utelukker ikke det andre for å si det slik.
Auel har et omstendig språk. Her er det ingen lettvint Sandemo-jargong jeg fort farer gjennom. Her tar det tid å lese, spesielt når Auel begir seg ut på side opp og side ned med beskrivelser av plante og dyreliv. Svært ofte begynner hun med slike lange monologer om kun dette. Første gang jeg leste om det som tiåring var jeg null interessert og bladde fort forbi. Som voksen har jeg lest gjennom det en gang, og finner det nå svært langtekkelig og kjedelig når jeg leser om igjen fortellingene.
En hel del saker er nok temmelig urealistisk. At nettopp hovedpersonen i vår bok skulle være nærmest wonderwoman som finner opp ild med steiner, nåler, spydkastere, blir supermann med slynge, går mot alle kulturelle vetoer og kommer unna med det, som temmer hester, huleløver og ulver bare sånn uten videre i en verden der dyr er fiende eller mat.. det er urealistisk. Jeg innser det. Men det ødelegger ikke lesegleden for min del. Jeg vet mange himler med øynene og misliker bøkene nettopp på grunn av dette, men for meg gjør det ingenting.
At neandertalere derimot hadde medisinkunnskap til den grad å trekke tenner og utføre mindre operasjoner finner jeg mer urealistisk. Det ødelegger ikke lesegleden for meg, men jeg rister litt på hodet innvendig. Jeg tror det er ren gjetning fra Auel om de hadde medisinsk kunnskap eller ikke, og hvor omfattende den var. At kunnskap om helbredelse skulle inngi en egen status i et hierarki er derimot svært logisk.
Det finnes kanskje mange feil og mangler i Auels bøker. Men det sjenerer faktisk ikke meg. Bøkene ble bedømt å være en suksess når de kom, og første boken ble filmatisert. Jeg foretrekker boka men har også sett filmen; Den er laget i en tid der data-animasjon ikke var et fenomen, og i mangel på et ekstrembudsjett blir spesialeffekter som regel begrenset til skuespillerprestasjonen, sminke og masker/klær. Menneskene Ayla vokser opp med i filmen ser til forveksling ut som oss bare med ekstra buskete bryn og litt dårlige tenner. Det er i grunnen helt greit, skulle det blitt filmatisert nå tror jeg nok det skulle være mye mer data-animasjon av neandertalere med flatere hoder enn vi har.
For meg står boken som manende, tvingende og fengende. Jeg fanges ganske fort inn i fortellingen, spesielt siden jeg vet hva jeg går til og allerede gleder meg. Jeg må gå inn for å ikke lese så fort jeg kan; Jeg vil forlenge lesegleden og ikke bli ferdig alt for fort. Jeg elsker personlighetene som Auel maner frem med sine ord, og jeg elsker fortellingen. Jeg tror faktisk det var her min store interesse for historie for alvor ble vekket, å finne ut hva som er ren fakta og hva som er funnet på ble nærmest en besettelse. En annen sak er at Auel i bøkene også viser kart og funnsteder over hvor figurer, skulpturer, veggmalerier og annet har blitt funnet. Hun bruker lang tid på å skrive sine bøker av denne grunnen og dermed var det enkelt for meg som barn å tenke «det står i hulebjørnens klan så da er det riktig». Nå er jeg ikke like ukritisk, jeg tar ikke alltid for god fisk at hennes kultur er realistisk eller sannferdig, men det ødelegger fortsatt ikke min leseopplevelse.