Ayla er forbannet med død og må forlate klanen. Der sluttet forrige bok og denne boken innledes med at hun reiser for å finne sitt eget folk.
Jeg synes innledningen er sterk og gripende, hennes ensomhet, beskrivelsen om hvor enorme kontinentene er og hvor få menneskene er slår meg hardt og nådeløst. Det gir meg et eget innblikk i hvor prisgitt hun er elementene i en tid der man ikke har fantastiske oppfinnelser som telt, stormkjøkken, arktiske klær og butikker overalt. Hun vandrer rundt kledd i en klankappe og har mer eller mindre bare skinn surret rundt kroppen på forskjellige plasser, og et kryp-inn-telt i lær. Hun bærer med seg alt hun behøver i en kurv på ryggen. Hjelp!
Jeg overraskes av at boken brått deles inn i Ayla og Jondalars opplevelser, brått møter vi Jondalar og Thonolan, og alt som barn begynte jeg å mistenke at deres veier skulle krysses ett eller annet sted. Som barn hoppet jeg i begynnelsen over deres berettelser og la alt fokus på Ayla, men innså fort jeg måtte lese boken om igjen for å få med meg puslespillbrikker jeg hadde oversett ved å bare fort titte på teksten om de to mennene. Stygg tabbe som jeg kun kan skylde på mitt barnesinn. I dag leser jeg alle biter og finner dem like interessante.
Men nå begynner boken å gå inn på det litt surrealistiske. Ayla tar til seg et føll. Og så en huleløve. Som barn var jeg vanvittig fascinert. Som voksen rynker jeg litt på brynene. Føllet kjøper jeg, det er ikke et rovdyr, men løven? Hvordan skulle noe menneske på den tiden bare sjanse på at en fullvoksen huleløve fostret av et menneske ikke blir farlig? Alle menneskers kunnskap om dyr frem til dette er at dyr er dyr, de er ville, og ikke mennesker. Og de kan være farlige. Selv hester kan sparke og slå hardt og nådeløst. Og det finnes ingen indikasjoner i historien før dette om at dyrene vil være vant til mennesker og ikke utgjøre noen fare som voksne.
Skjønt, jeg skjønner ensomheten som gjør at man tyr til selv dyr for ikke å føle seg så alene. Og i hennes verden har man ikke store byer, lett å forflytte seg, internett eller tv. Man kan ikke få bekreftelser at det finnes folk, eller hvor de finnes. Jeg lar meg overtale.
Å lese om Aylas kamp i hestenes dal, kampen for overlevelse og kampen med seg selv om man skal bli eller dra videre er underholdende og svært spennende for meg. Hennes kunnskap har økt enormt, og samtidig føles det veldig underlig å tenke seg hun er i det vi kaller tidlige tenår når hun må forlate klanen. Sant nok ble nok barn voksne mye tidligere enn i dag, man skulle jo tross alt ikke lære å lese eller skrive, derimot mye mer krevende kunnskaper var påkrevet: Lage redskapene man behøvde selv, jakte, sanke, bevare, skaffe husly, ild og klær. Alt dette er en tvingende nødvendighet i dag også, skjønt forenklet svært mye av vår industrielle verden. I Aylas verden må hun lage alt selv.
Jeg har ingen problemer med å skjønne tanken bak å lage treboller perfekt, lage matter, kurver, bearbeide skinn perfekt, alt for at det skal ta mye tid så hun ikke får så mye tid til å tenke. Absolutt er jeg med på den. Og det er på et vis gripende hvordan det beskrives som et skjul for hennes ensomhet.
Hennes møte med «De Andre», hvordan hun redder Jondalar, absolutt kjøper jeg det. Jeg har allerede i dag sett filmer av en løve som vokste opp med mennesker og et par år senere fortsatt kjenner dem igjen og møter dem med glede etter å ha levd som vill løve. Jeg gråt mange tårer av lykke og glede over den gripende filmsnutten, og tviler ikke et sekund på at også en huleløve skulle fungere på samme måte. Overhode ikke noe urealistisk over dette, når man nå har kommet over tvilen på hvordan et steinaldermenneske skulle velge å ta til seg en huleløve. Og vi gjenopplever etterhvert den samme kampen for å lære å kommunisere sammen igjen, uten noen direkte fellesnevner.
Hans avsky når han oppdager hennes bakgrunn tar meg litt med sjokk. Jeg blir litt tatt på sengen. Men på den andre siden, det er fullkomment logisk at steinaldermennesket i enda større grad enn det moderne mennesket skyr alt som er «annerledes». Jeg vet ikke riktig hvorfor, men vi ser det jo hos dyrene også. Ulver med feil farge som har enorme problemer med å bli akseptert i flokken, albino dyr som støtes vekk.. Selv dyrene skyver unna det «unormale», oftest fordi deres avtegninger og farge er en nødvendighet for overlevelse, sebra med striper i flokk smelter sammen til et stort stripete mangefotet vesen som rovdyrene får problemer med å skille ut ett individ for å ta, det er beskyttelse. Ulvenes farge er avpasset å gli temmelig i ett med omgivelsene slik at de kan snike mye mer. Løvens farge er tilpasset gresset. En sort eller hvit løve skulle synes, risikere jakten. det er selvbeskyttelse, instinkt. Jeg tviler på at steinaldermennesket var like fjern fra sine instinkter som oss moderne mennesker, jeg overraskes ikke at de skulle være mer negativ til «annerledes». Men hans reaksjon kjennes likevel overdrevent.
I grunnen synes jeg det skrives fint om hennes tid sammen med Jondalar i dalen. Jeg rister på hodet over at han fantaserer seg sammen en sannsynlig forklaring på hennes ensomhet, kunnskap og oppførsel. Hvorfor må mennesker alltid gå ut fra saker i stedet for å avfinne seg med realiteten uten spørsmål eller spørre om de undrer? Verste svaret man kan få er «det vil jeg ikke fortelle». Men det er jo ofte slik mennesker er. Man spekulerer og undrer hvordan dette og hint kan ha seg, hvorfor ting er som de er, men vil ikke virke nysgjerrige ved å faktisk spørre. Det er jo ikke en god oppdragelse å være nysgjerrig og grave i andre folks saker i dag. Om det var det i steinalderen blir jo rene spekulasjoner.
Boken avsluttes i en liten cliffhanger med at de møter mamutoiene. Denne boken er den tynneste av de 6 bøkene, fra nå blir de bare tykkere og tykkere. Dette er også den boken jeg føler det skjer mest i, og på samme tid veldig lite. Ayla gjennomgår en forvandling inne i seg. Hun reflekterer og tenker svært mye og utvikler seg som menneske. Hun blir enda mer voksen? Kan man si det om et menneske som allerede teknisk sett er voksen? Jo jeg tror man kan si det. Hun modnes!
Det er en vakker historie om hvordan hun vokser og modnes, hvordan hun bruker sin intelligens og evne til refleksjoner. Det er også spennende å lese om hvordan hun kjemper mot hindringer og overvinner dem for så å overleve. Jeg er glad for den opplevelsen der hun faktisk får lungebetennelse, men overraskes at hun ikke lider mer under den enn hun gjør. Jeg er fortsatt litt skeptisk til kjennskapen til medisiner. Var de virkelig så kunnskapsrike? Jeg er glad for at Ayla i det minste er det, skulle blitt en kort serie ellers, men jeg må innrømme at utenfor leseopplevelsen er jeg skeptisk. Men nå er jeg helt Ayla-fan, sitter ubehjelpelig fast i Auels verden som hun vever rundt to menneskesjeler i en enorm og kald verden.