Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Jordens Barn - Bok 5 Klippehulens folk
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk

Ayla og Jondalars reise er omsider over. De er fremme hos Zelandoniiene etter at Jondalar har vært på reise i over fem år.

De første bøkene Auel ga ut kom relativt regelmessig; Hulebjørnens klan i 1985, Hestenes dal i 1986, Mammutjegerne i 1987, Steppevandringen i 1990… men først i 2002 kom Klippehulens folk. Ulidelig venting for en lesehest som meg kan jeg si, jeg leste jo de første bøkene rundt 1987 og var dermed 12 år gammel når jeg åpnet Hulebjørnens klan første gang. Og å deretter måtte vente i 12 hele år for neste bok… Jeg kan si jeg var kjapp til å løpe bort på Norli og reservere et eksemplar så fort jeg fikk nyss i at den skulle komme ut. Og jeg trippet utenfor døren på sekundet de skulle åpne på leveransedagen når jeg hadde fått mail om at boken ville være mulig å hente en spesifikk dag.

Men nok om det, nå til selve boken.

Mottagelsen Ayla og Jondalar får er.. vel, de blir mistenksomme til dyrene, men ikke så redde at de gjemmer seg. Hans søster hilser ham med stor glede, og hans mor er en modig kvinne som konstaterer om hennes sønn er trygg med dyrene vil hun selv være det også. Likevel blir jeg litt skeptisk til innledningen av boken.

Mye tid legges på å beskrive boliger og område. Men dette er jeg vant til allerede, Auel har en forkjærlighet til å skape bilder i hodet av naturen, dyrene, områdene, boliger og gjenstander samt bruksområdene til disse. Det som plager meg er dialogene. Det virker som Auel forsøker å presentere personer i fortellingen med å veve inn navnene deres i hverdagskommunikasjon. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men når jeg treffer mennesker, selv de jeg ikke har møtt på flere år, har jeg ikke for vane å bruke navnet i mitt svar. «Ja, Tonje, jeg klippet meg i forrige uke.» «Nei Susanne, denne jakka er ikke ny». Nei, det føles svært konstruert og kunstig, ikke som en naturlig dialog slik jeg ville ventet å høre den. Som sagt føles det som Auel forsøker å presentere personer gjennom dialogen i stedet for å dra personen inn i handlingen på naturlig vis som hun har gjort frem til nå.

Jeg synes også det er ganske synlig i teksten at det er tolv år mellom forrige bok og denne. Jondalar sier svært ofte «jenta mi» når han tiltaler Ayla helt plutselig. Det høres litt moderne ut for mine ører, ikke noe jeg helt venter meg av steinaldermennesker når det kommer til dialoger. I en verden der man ikke tilhører noen, og ekteskap, å knytte bånd, er en rent åndelig affære, der ekteskap ikke anses å ha noe med skapelse av barn å gjøre, hvordan kan man tiltale noen som sin? Skjønt, man omtaler hverandre som sin make i det minste. Det kan vel forsvares, men det skurrer litt i ørene mine likevel med et så moderne uttrykk. Skjønt.. hva vet jeg om hva de sa så langt tilbake i tid? Selv ikke litterære tekster fra middelalderen er noen korrekt gjengivelse av hverdagslige dialoger, man la jo vekt på å gjengi ord i tekst så vakkert og kunstnerisk som mulig.

Og hva er nå dette? Auel da!! Brått møter Ayla sin «rival, kvinnen Jondalar bare forlot for å følge sin bror på reise, og brått skal Auel gjengi i teksten denne omtalte «talefeilen» Ayla har når hun taler med å skrive «Morrrn, Marrrona»? HVA? Alvorlig talt. Dette ødela en situasjon som innledes svært bra, en forsmådd kvinne som potensielt kan ha en viss grunn for å sette onde øyne i Ayla, en situasjon som innledes slik at man sitter med spenning i magen, og her punkteres det totalt. Stemningen blir ødelagt, jeg mister hele spenningsfølelsen i magen og føler for å klaske panne så den blir flat.

En annen sak er at vi brått får presentert Morens Sang. Det er en begravelse og den første zelandonii synger morens sang. Det er i og for seg ok at Auel ikke er en dikter og dermed ikke særlig flink å lage rim-dikt, diktsangen gjengis helt ok.. foruten en sak. Hun avbryter fortellerstrømmen i Morens Sang for å dele Aylas reaksjoner, tanker og refleksjoner under veien. Det ødelegger hele leserytmen for meg og jeg kommer ut av den rytmen hun maner frem igjen og igjen. Det flatt ut irriterer meg! Jeg er ikke spesielt interessert i å lese om at Ayla ventet på neste bit med et smil, eller at hun etter ett vers assosierer det hele med sin egen sønns fødsel, for å så igjen og igjen trekke sammenligninger. Det hadde vært ok med kanskje ett avbrudd der man får høre hvordan Ayla brått assosierer sangen med sin egen opplevelse og i samme del får vite hvordan hun etter de neste versene får det styrket for så å la oss komme tilbake til leserytmen, men hele sangen gjennomsyres av bråstopp overalt. Det hører med at boken avsluttes med hele morens sang i sin helhet så endelig kan jeg lese den uten avbrudd, men ytterligere en gang til får vi morens sang, under sommermøtet, og nok en gang oppstykket av Aylas tanker og refleksjoner. Jeg blir irritert av det.

Vi får også møte «ondskap». Ikke slik som i forrige bok, men ved smålige mennesker med forkvaklede meninger, hevntørst og falskhet. I større grad enn noen andre folk møter vi falske mennesker som bare er ute etter å lage kvalm på god slang. Jondalars ex, barma-mannen, Brukeval, Madrovan.. det er flere som legger nettopp Ayla for hat av ulike grunner. Andre forguder marken hun går på. Og noen gjør begge deler. Det bygges opp til fremtidige hevn-historier med noen små setninger, noe som føles fremmed basert på den kulturen Auel har bygget opp.

Den første av Zelandoniiaene, tidligere kjent som Marona, er en personlighet jeg har vansker for. Slike mennesker pleier jeg styre meg unna privat, jeg liker ikke mennesker som forstiller seg, som bruker teknikker for å inngi maktfølelse eller slikt selv. Jeg vil vite hvor jeg har folk, og føler ikke det burde behøves lurerier eller skuespill for å oppnå respekt fra sitt folk. Følelsesmessig assosierer jeg meg mye mer med Creb og Mammut fra Mammutoienes løveleir, som ikke gjorde noe som helst og likevel hadde respekt fra sine. Creb fordi han var av klanen og kroppspråk og tegnspråk var primærkilde for kommunikasjon. Han behøvde ikke gjøre noe for å få sin respekt, alle respekterte han for hans posisjon og visste hva han gikk for uten videre. Mammut nøt også enorm respekt for sin posisjon uten å ty til triks eller annet for å få den. Det gjør Den Første av Zelandoniaene mindre i mine øyne og er litt av en skuffelse. Hun er utsett den første, hun burde ha respekten ene og alene for sin posisjon og burde ikke behøve å manipulere og lure folk. En sak er å kunne overtale noen med sine talegaver når det gjelder å bli enige i et spørsmål, eller legge frem et vanskelig svar folk egentlig ikke vil høre slik at svaret blir akseptert likevel, men dette er mer. Og skuffende.

Jeg irriterer meg også for hvordan hun regelrett maser og presser på Ayla for å «få henne under zelandoniienes kontroll». Hva? Hva i alle dager! Jeg blir flatt ut sint. Om noen ikke vil, skal man da ikke tvinge, mase eller manipulere. Likevel har vi allerede lenge visst at Ayla har mer evner enn det som godt er, og jeg er helt enig i at har man evner burde man lære å kontrollere dem slik at de ikke kontrollerer en selv. Men det er forskjell på å forklare dette slik at personen innser denne vil ha nytte av trening man bare kan få som en i den gruppen og å holde på som Den Første gjør. Det provoserer meg.

Likevel anser jeg Den Første som en i bunn og grunn god person. Hun mener vel. Hennes første tanke er det beste for alle, for folket, for individene. Og som sagt er jeg enig i at det beste for Ayla er å lære og forstå hva som skjer, hvorfor og hvordan det kan kontrolleres og kanskje også utnyttes.

Boken er ganske lang. Svært full av hendelser. Det skjer mye hele tiden, og det virker som en hel del er komprimert for å få med det viktige. Vi svosjer litt for fort forbi enkelte ting og får lese mer enn man behøver om andre. Stemningen er endret fra reise-snakk og «dele gleder» støtt og stadig til en hverdag jeg faktisk kjenner meg litt igjen av: Det skjer noe hele tiden, det er folk overalt, det er alltid noen som vil snakke med de spennende «nye» menneskene, eller det er noe som skal organiseres og ordnes, og de har ikke like mye tid til hverandre slik de hadde på reisen. De sier det også selv et sted i boken, på reisen var det bare dem, de kunne stoppe og ha sex akkurat når det passet dem, mens det nå var noe som skjedde, ikke like enkelt å stikke seg bort for en sex-runde helt uten videre. De er rett og slett kommet inn i en hverdag!

Vielsen er en åndelig sak blant menneskene. En rituell arnetenning gjør at Aylas hjem inneholder Jondalars Arne, men dette skjer først etter sommermøtet. Etter vielsen har de 14 dager hvetebrødsdager der de er adskilt fra alle, der de kun får snakke med hverandre, for å se om «knuten vil holde» som de sier. Siden de hadde tilbragt mer enn et år på reise med bare hverandre er jo dette en ren lek. Jeg er ikke overrasket over at de klarer seg fint der.

Alt i alt synes jeg denne boken føles noe mer slurvete skrevet. Det er litt mer moderne uttrykk, jeg har en følelse av mer hastverk når den er skrevet. På en måte kan dette henge sammen med at det tok 12 år mellom forrige bok og denne i utgivelsen. Jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men det ble slik. Kanskje språket avspeiler dette? Jeg blir litt forstyrret av uttrykk som «jenta mi» og slikt. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Hva vet jeg om hva de sa i steinalderen? Hvilket språk de brukte? For alt jeg vet snakket de hulemann-språk. «Me Grimlock. Me big hungry». Eller de hadde et mye mer omfattende språk enn vi har i dag? Jeg har jo ikke fjerneste anelse. Kan det være forutintatte meninger fra meg om hvordan de burde snakke sammen? Men jeg tror mer det har med å gjøre at Auel har bygget opp et språk gjennom de fire forrige bøker hun ikke riktig lever opp til i denne. Det er en liten skuffelse. Jeg føler denne boken har noe lavere kvalitet enn de foregående bøkene. Likevel er det fortsatt en bra bok.

Post a Comment