Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Jordens Barn - Bok 6 De hellige hulers land
På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 12 Feber i blodet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 11 Blodhevn Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 10 Vinterstorm Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 9 Den ensomme Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 8 Bøddelens datter Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 7 Spøkelsesslottet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 6 Den onde arven Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 5 Dødssynden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 4 Lengsel Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 3 Avgrunnen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 2 Heksejakten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 1 Trollbundet Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 15 Inn i det ukjente Rita reflekerer over Heksemesteren – Bok 14 Frostens datter Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 13 Klosteret i tårenes dal Små (eller ganske store) gaver Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 12 Sagn om glemte riker Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 11 Skammens hus Nina som forfilm! Never give up – Never surrender. <3 Den store bibliotek-sorgen Automatskrift Beskyttet: Nona Beskyttet: Kristin På andra sidan växer gräset – Av Petra Sandberg Torstensson I dag kom den! For den oppmerksomme som har merket seg.. Når det er marsvær i April.. Et brilleetui kan brukes til så mye Jeg har den beste kjæresten del 2 Til og med katter kan finne på å lese innimellom! Og vi er oppe! Den vakre kunsten å skrive for hånd Jeg gleder meg slik! Jeg har den beste kjæresten!! Kalligrafi og fyllepenner.. Vel.. 11 ting du (kanskje) ikke visste om Harry Potter? Dagens Selv-gave Jeg har gjort det!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land

Den siste boken i Jordens Barn-serien begynner like svevende som de andre. Hver eneste bok innledes med et øyeblikk, midt i en hendelse, og man kommer utenfra og inn ved at det snakkes om «en gruppe mennesker» eller «kvinnen», «mannen» og så videre, helt uten navn og identitet. Vi er midt i en situasjon der de har oppdaget en flokk huleløver, og de har bestemt seg for å jage dem vekk så de ikke finner på å angripe en av hulene. Auel beskriver at de lever i flokk, denne flokken angivelig så stor som 10-14 dyr mens det meste av informasjon jeg finner om huleløvene via internett indikerer de var solitære eller levde i par. Hvilken som stemmer tør jeg ikke uttale meg om, men bare fordi de tilhører løveslekten må de jo ikke leve som dagens moderne løver. Jeg velger å ikke bry meg noe om dette her og nå men merker meg at det kanskje kan finnes noen mindre faktafeil her.

Men plutselig kommer Auel med en ny skikk. Så langt har vi fått vite at Jondalar takker Moder Jord for hennes offer når han nedlegger et bytte. Nå plutselig skal man gi dem vann så de ikke kommer til åndeverden tørste og mange andre skikker. Jaha, når skjedde dette? Er dette spesielt for å ære Aylas totem eller er det mer detaljer vi aldri har hørt noe om? At Ayla så henvender seg til sitt totem på klanspråket finner jeg derimot svært naturlig. Gjennom alle bøkene har vi aldri bevitnet hverken klanen eller Ayla selv jakte huleløver. Noensinne. Jeg tror ikke Ayla skulle ønske å jage huleløver på grunn av Baby uansett, så at hun nå henvender seg til sitt totem for å beklage at de måtte ta fysiske huleløvers liv finner jeg bare riktig og fint. At hun dessuten avstår fra å ta kjøttet fra ene løvinnen hun felte synes jeg også bare blir riktig.

Mye av handlingen foregår på sommermøtet. Jeg småfniser litt når det fremheves Maronas stygge spøk mot Ayla; Ayla fortsatte å gå med «gutteundertøyet» fordi det er myke og komfortable klær. Akkurat slik Marthona gjettet har flere andre kvinner laget lignende antrekk slik at Marona støtt minnes på hvordan niende hule misliker henne for hennes spøk, og hvordan det var hun som fikk det vanskelig selv og ikke Ayla. Faktisk, så ille at Marona valgte å flytte til en annen hule for ikke å hele tiden bli minnet på dette. Jeg synes «karma, bitch. Dig it!» mens jeg leser.

Jeg blir litt oppgitt over at det er så utrolig mye repetisjoner. Det var allerede i forrige bok men virker som det er nesten mer i denne. Hvorfor må man gjengi lange stykker fra tidligere bøker bare i nye ord i stedet for å henvise til grunnlag for problemer, tolkninger og tanker ligger i Aylas oppvekst i klanen, eller i Ayla og Jondalars problemer vinteren hos Mamutoiene? Det holder jo faktisk lenge med å henvise til at dette eller dette hadde grunnlad i denne hendelsen. Så får man vel lokke folk til å lese boken på nytt? Jeg blir faktisk ganske lei og det ender med at jeg bare spoler fort forbi disse sidene, og det var vel ikke akkurat målet Auel hadde med å gjøre dette?

Jeg blir også ganske andpusten av boken tidvis. Det skjer så mye, i slikt tempo, hendelser som egentlig er svært hverdaglige, uten å egentlig ha enorm betydelse for handlingene, og likevel brukes det ganske mye tid på alt dette. Hvorfor?

Vi møter stort sett Ayla som fryktløs uten særlig redsel for noe. Hun går rett på huleløver og det som er, men vi får endelig møte henne svak og redd en stund. Hennes datter trues av en jerv. Ulven hjelper henne å beskytte barnet, så jerven angriper aldri, men det er et spennende øyeblikk til hun får nedlagt jerven, og så er hun skremt ved tanken på hva jerven kunne gjort med hennes lille barn. Dette er svært virkelighetstro, og jeg liker hele denne delen svært godt. Levende beskrevet, og jeg rives med i spenningen av øyeblikket. Godt jobbet, Auel!

Jeg begynner også å bli ganske lei av at morens sang gjengis i nærmest sin helhet støtt og stadig. Og dessuten avbrutt og oppstykket av Aylas reaksjoner og forklaringer jeg er møkk lei av nå. Jeg vet hun gråter på det der stedet, vi har lest det fem ganger nå. Jeg vet hun reflekterer over slutten som bare er to rader, vi har lest det også fem ganger nå. LEI! Første gang sangen ble gjengitt var det greit, selv om jeg irriterer meg over at Auel skal utheve støtt Aylas reaksjoner og så videre, men nå er jeg faktisk lei når sangen gjengis igjen og igjen. Hvorfor det? Den fjerde gangen en eller annen begynner å synge morens sang må det vel holde å si at «Den Første stemte i med morens sang» eller noe? Hva? Hvorfor kaster man bort side opp og side ned på å gjengi hele morens sang hver eneste gang noen nynner på den eller synger den? Må du virkelig ty til gjengivelser av tidligere hendelser og morens sang som fyllmasse for å få en tykk bok? Du behøvde jo ikke det i Hestenes dal, den tynneste boka av de alle. Den klarte seg fint selv uten unødig fyllmasse, det er en av mine favorittbøker. Nettopp fordi den teksten som er i den ikke bare stappes inn for å fylle opp.

Boken heter De hellige hulers land. Svært mye tid vies til ulike huler Ayla oppsøker som en del av sin Donier-reise. Det er forsåvidt greit nok, men jeg synes det er så kjedelig. Det snakkes i det vide og det brede hvordan de trasker rundt. Det virkelig interessante, Aylas reaksjoner, Aylas opplevelser, det drukner litt i denne evinnelige mor-sangen og traskingen. Etterhvert er til og med Ayla møkk lei faktisk, det finner jeg litt underholdende.

En av hendelsene her viser Aylas medisinske kunnskap. Det er derimot noe jeg aldri blir lei av. Dersom alle disse urtene faktisk hjelper mot alt Auel hevder, må jeg si at Auel enten har en fremragende kunnskap om urter.. eller kjenner noen som har det. Jeg blir målløs og stum, og elsker disse delene der Ayla får vise sin eminente kunnskap om legekunst i form av urter, omslag og medisiner. Det er som å lese om den asiatiske legekunsten, og jeg tipper det er mange saker til felles med asiatisk legekunst det Auel viser gjennom Ayla. Jeg liker det svært godt! Om steinaldermennesket hadde en slik kunnskap om urtene er jo en helt annen diskusjon, om det er realistisk at de kunne like mye som de asiatiske innen legekunst med urter tør jeg ikke spekulere i. Sjansen er vel heller lav. Men det er jo vel så realistisk som at neandertalere hadde omfattende kultur og språk slik Auel fremstiller det.

Ayla har alltid vært var og følsom gjennom alle fortellinger. Jeg tror alle mennesker som levde i steinalderen var mye mer lydhøre for naturen enn oss moderne mennesker. Vi er så fjerne fra naturen i dag at vi knapt merker når det skal komme regn før vi ser regnskyer eller kjenner regndråper. Og Aylas følsomhet fornekter seg ikke, det kommer et jordskjelv hun har kjent i forveien i flere dager! Jeg elsker denne delen også, hvordan hennes angst og sorg manifesterer seg.

Og brått hopper vi fire år frem i tid. Jeg ønsker faktisk tidshoppet velkommen, for jeg mistenker at tiden vi hopper over skulle være full av kjedelige gjentagelser av prøvelser og trening for en lærling for zelandoniiene, og jeg tviler på at deres liv er full av spennende hendelser hele tiden. Og nå er det igjen tid for sommermøte. Til min store skuffelse blir det enda mer huler, like detaljert som før, og jeg tar meg i å bla så fort jeg kan forbi alle disse hulebesøkene. Det blir ganske kjedelig over tid. Små avbrudd her og der for å dele opplevelser når Ayla får treffe nye mennesker i huler hun ikke har besøkt før er opplivende og frisker opp historien litt.

Ayla får sitt kall som Zelandonii, og reiser til årsmøtet. Hun finner Jondalar.. og Marona. Sammen. Kulturen er slik at det ikke har noen betydelse om menn og kvinner «Deler gleder» med noen andre enn sin make, og sjalusi er relativt uvanlig. Slik er også Ayla vokst opp med klanen, alle menn kunne lette sitt behov med en hvilken som helst kvinne, skjønt det var vanlig høflighet å ha en tillatelse fra en make om kvinnen var bundet. Spesielt kvinner med høyere status. Men at Jondalar valgte akkurat den kvinnen, den ene kvinnen som har gått inn for å fornærme, krenke og mobbe Ayla all tid, det var for mye for henne å svelge.. og de var plums tilbake til vinteren i løveleiren med eksakt samme mangel på kommunikasjon og total misforståelser de aldri snakker om.

Denne boken er vel den største skuffelsen av alle seks bøker. Igjen og igjen får vi denne hersens morens sang gjengitt omtrent i sin helhet, flere steder i boken, oppstykket og leseflyten avbrutt av at Auel insisterer på å repetere alle Aylas refleksjoner, tanker og reaksjoner på selve sangen. Det ødelegger leseflyten. At Auel insisterer på å i flere sider gi repetisjoner fra tidligere bøker i stedet for å bare referere til hendelsene ødelegger leseflyten. Den ustanselige hulevandringen og overdetaljerte gjengivelse av samtlige hulemalerier som blir vist frem inn til minste detalj er noe av det kjedeligste som finnes. Det blir til en bok som tar kort tid å lese tross at den er tykk fordi man bare blar fort forbi mange deler og ikke orker lese dem. Handlingen er relativt flat og til tross for at det «skjer mye» er det relativt live handling.

Slutten derimot er eksplosiv. Alt kulminerer. Omtrent alle som hater Ayla gir seg på henne på en og samme gang, på ett eller annet vis i slutten, og Ayla velger til slutt å eksperimentere med denne klan-roten atter en gang sammen med Den Første.

På mange vis er jeg svært skuffet over boken. Det føles deilig å ha fått en ordentlig avslutning på Aylas fortelling, skjønt det på ett vis føles som det er først nå sagaen begynner, men samtidig er jeg skuffet. Jeg føler at denne boken er den med minst kvalitet, med mest hastverks-følelse, her skal vi skrive en bok og gjøre det fort, nå vil vi bli ferdige. Det føles overhode ikke som den er skrevet av samme forfatter som i 1986 ga ut Hulebjørnens Klan og fikk en braksuksess. på en måte stemmer det jo, det er stor utvikling for en forfatter, og mellom 1986 og 2004 er det tross alt en hel del år, men likevel er det en ganske stor skuffelse for meg. Dette er desidert den dårligste boken av alle seks bøker, og for meg er det mest en bok jeg tar med meg for ikke å stoppe en serie før den er avsluttet når jeg leser gjennom bøkene.

 

Post a Comment