TV og film romantiserer det meste. Alt. Absolutt alt. Husene er større, alle er ‘vakre’, alle har spennende liv der det skjer alt mulig spennende. Og vi sluker det rått, og favoriserer enkelte typer tv-serier eller filmer som tiltaler ens egen smak, uansett hva det nå måtte være.

Jeg er faktisk ikke noe unntak der. Jeg favoriserer spesielt Science Fiction og fantasy selv. Og jeg elsker skrekkfilmer.

Men noe som slår meg er at når temaet dagbok kommer opp uansett filmer og serier er det alltid overdetaljerte dagbøker der folk skriver fantastisk vakkert, selv når de ikke klarer stiloppgaver til skole er de fantastiske skribenter i dagboka si.

Familiedagboken til Pepo d’Antonio di Lando degli Albizzi,, en florentinsk handelsmann. Han redegjorde for dødsfallene i familien som følge av svartedøden i 1348.

Jeg blir faktisk litt misunnelig. Hvem som helst, selv grunne blonde bimbo-personer svever på skyer av filosofi som får meg til å bli grønn av misunnelse. Uansett om de skriver dagligdagse saker som gutter og kjærlighetsproblemer eller mer komplekse problemer som hører til filmens plot er det omfattende og fantastisk.

Når jeg skriver dagbok for meg selv må jeg ta meg litt i kragen for ikke å utbrodere som om det var en fortelling. Det skal jo ikke være for annen leser, selv om jeg kanskje kunne tenkes å la noen lese dagboka mi en gang. Jeg skriver det jo for meg selv. Og hvorfor skriver jeg dagbok egentlig? Jeg skal jo da ikke legge fokus på at noen annen skal lese og finne underholdning. Meningen er vel at jeg skal lette hodet mitt, og gjøre det med mine egne ord? Om mine setninger da blir rotete, usammenhengende, at jeg roter meg inn i en spiral av tanker der jeg hopper fra det ene emnet til det andre, hva gjør vel det? Dagboka skal jo reflektere hodet mitt og hvordan jeg tenker. Om jeg i skrivende stund tenker i spiral må jo også teksten min speile det. Eller?

Nå skal jeg vel ikke hevde at tv-serier og filmer lages for å være realistiske. De lages for å være underholdende. Dagboka mi er ikke hverken underholdning eller film. Den lages av meg, for å dokumentere og fange tanker for stunden.

Jeg lever ikke noe spennende liv. Det jeg har å skrive om i dagboken er neppe spesielt spennende for noen andre. Det meste av mine filosofiske utskeielser skjer gjerne i en av bloggene mine og dermed kan alle lese det likevel. Jeg dagdrømmer ofte og gjerne, og husker at jeg som tiåring skrev en dagbok der jeg fant på superspennende saker.. vel, spennende for en tiåring. Ikke spesielt gjennomført eller bra skapt når jeg fant på disse superspennende hendelser jeg fant opp heller. Og jeg mistet interessen ganske raskt for å finne på en fantastisk dagbok noen skulle ramle over og lure på hvem denne fantastiske jenta var.

Når jeg var 10 ville jeg etterlate meg et merke i verden. Den gangen var det enklest å late som jeg var en annen spennende jente som skrev dagbok. Jeg har gitt opp å være en spennende jente, jeg kommer nok aldri til å være det uansett hvor hardt jeg prøver. Var jeg spennende ville det mangedobbelte mengde mennesker ønske å være en del av mitt liv, noe som ikke er en realitet i dag. Jeg forsøker fortsatt å etterlate meg ett merke i verden, men jeg har satt mitt håp til penna på et annet nivå enn dagbøker nå.