Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen.
Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 15 Vinden fra øst Et designermareritt Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 14 Den siste ridder Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 13 Satans fotspor

Bokanmeldelser, Dagens bok, Leseglede

Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen.

Tro meg, jeg har lest denne svært mange ganger. Det er overhode ikke første gang jeg leser den, men det er første gang jeg prøver meg på synserier av boka.

Historien til Anne Frank er neppe noen hemmelighet for mine lesere nå, en ung jødisk jente som går i skjul i Nederland, bare for å bli oppdaget og sendt til konsentrasjonsleir i August 1944. I mars 1945 dør hun av Tyfus, bare noen uker før frigjøringen. Fra sin fødselsdag i 1942 fører hun dagbok siden hun får den i gave av sin far, og tar den med i skjul. Hun fortsetter å føre dagbok og deler verdifull informasjon om livet som jødisk jente i skjul under andre verdenskrig. Synd at hun ikke kunne føre dagbok fra tiden i konsentrasjonsleiren også siden dette skulle sette en stopper for spekulasjoner om dette engang skjedde (som om det skulle være noen tvil om det i mine øyne?).

Anne Franks historie er en av mange jødiske historier. Det er mange andre som har gitt ut selvbiografier, men når man ikke fører kronologisk «huskeliste» i form av noen dagbok blir det mange minner, mange hendelser som er fortrengt eller rett og slett glemt. Anne Franks dagbok gir oss svært detaljert informasjon om tiden før hun tas til fange. Mye mer detaljert enn hun skulle klart å huske om hun hadde overlevd og kunne fortelle sin historie etter krigen. Nå fikk det bli hennes far, Otto Frank, som delte med verden den skatt hans datter hadde skapt.

Det er vanskelig å tro det er en 12-13 år gammel jente som fører penna når man leser boka. Kanskje de første sidene, før Anne må i skjul, er det som sladrer om hennes alder. Hun snakker om beundrere, hvordan hun avskyr denne og denne i klassen, hun snakker om fødselsdagsfeiring, men likevel er det allerede mer alvor i hennes penn en min hadde på hennes alder. Hun har allerede opplevd mye mer enn jeg kan drømme om. Hun har et mer velutviklet språk enn jeg kunne drømme om i en så ung alder. Det er forsåvidt også slik at hennes tekst er korrekturlest og rettet på, skrivefeil og visse gramatiske feil er korrigert, men ordene er likevel hennes egne. Og det er nettopp denne korrekturleste versjonen som slår meg som litt for voksen. Kanskje er det nettopp korrekturlesningen som gjør akkurat det? Hva om vi fikk en versjon, eller i det minste en smakebit eller tre, der vi får se Annes egne ord, ukorrigerte og rå? Skulle vi se den unge, 13 år gamle jenta da?

Temaene hun diskuterer etter de går i skjul er helt annerledes. Vi merker tydelig presset av å være i skjul, og å bli trengt sammen 7 personer på et svært lite område. Det deles krangel og gnisninger. Mye som tyder på stress og hardt press på samtlige der inne. Alle er som spente stålfjærer, og de kaster seg på hvem og hva som helst for å få et lite utløp for sin frustrasjon… og skrekk. Jeg kan bare gjette hvordan jeg selv skulle bli som menneske av å leve i en slik situasjon. I flere passasjer fremstilles personene som svært smålige og flatt ut slemme. Men skulle du og jeg virkelig taklet dette umenneskelige presset noe bedre selv? Vi leser en ung tenårings selvrettferdige «jeg er såklart uskyldig» i totalt kræsj med en situasjon som er helt uvirkelig: Blir de oppdaget er de døde. Det er ikke bare så enkelt som at de havner i fengsel om de blir funnet, de blir drept. Skutt eller sendt til konsentrasjonsleir hvilket er nesten det samme som dødsdom. Anne skriver et sted i selvrettferdig harme at hun ikke elsker sin mor lenger, at hun kun elsker sin far, og at hun ikke skulle sørge om moren gikk bort. Likevel avslører hun seg med «jeg håper mor aldri noensinne kommer til å lese dette». Sier ikke det noe om at hun innerst inne elsker sin mor høyt og ikke vil såre henne med sine frustrerte ord? Jeg tror det i alle fall.

Ettersom tiden går i boka opplever man en desperasjon jeg har vansker med å sette meg inn i. Stadig skrekk for å oppdages, stadige hendelser fra andre desperate som innbrudd i kontorene der de oppholder seg, folk som ikke må oppdage dem, vansker med å få tak i mat, klær, noe så enkelt som å ordne nye briller når man ser dårlig! På denne tiden kunne man fortsatt dø om man fikk alvorlig influensa, og tenk dere da å få meslinger eller noe annet? Meslinger som voksen er jo faktisk ganske farlig selv i vår moderne tid. Vi leser om skrekken når noen blir syke, skrekken for «tenk om noen blir alvorlig syk», kroniske plager som kommer frem, vokse ut av klær og det ikke bare er å kjøpe nytt, forsøkene på å leve et normalt liv med studier og skolegang, og det mest hjerteskjærende: Fremtidstanker om egne barn, hva man skal bli som voksen og drømmer om kjærlighet og ekteskap. Vi leser om ensomhet og følelse av å være utenfor tross at man er trengt sammen, den uendelige karusellen av tenåringen som føler seg misforstått og oversett, desperasjon etter ømhet og nærhet i en omtumlende tid, innbrudd som skremmer dem og setter dem i fare, arrestasjoner av de som hjelper dem med mat… Og ikke minst, skyldfølelsen over hvor trygge de er mens venner og kjære utenfor blir tatt til fange og lider.

Men midt i det hele kommer det muntre episoder. En sekk med bønner som revner så det hagler 20 kilo bønner nedover ei trapp så alle tror huset faller ned, en tannlegetime siden de henter in en åttende person som tilfeldigvis er tannlege, en ulykke med en kattetoalett, spirende kjærlighet men også skjærende sorg over de tapte venner. Til stadighet vender tankene tilbake til det samme temaet: Hva har de gjort for å fortjene slikt hat, slik forfølgelse, og når kan de få gå tilbake til en normal hverdag. Som alle tenåringer kommer Anne på kant med sine foreldre, og kanskje særlig sin mor. Gjentatte ganger hevder hun sin mangel på kjærlighet for sin mor, igjen og igjen skriver hun om sin frustrasjon og irritasjon over det hun opplever som feilbehandling. Tonen i boken mykner noe over tid, ettersom Anne tross alt blir mer moden og får brå innsikter om sin egen del i flere av diskusjonene som oppstår. Og uansett hvor sint hun er, hvor full av selvrettferdig harme hun er, har hun likevel en omtanke til sin mor i bakhodet i sitt ønske at moren aldri skal lese og bli såret av hennes ord.

Dagboka, som de fleste vet, slutter noen få dager før de oppdages og sendes i konsentrasjonsleirer. Hennes siste inlegg er preget av sorg og forvirring, selvmotsigelser og et ønske om å bedre seg selv og jobbe med sin personlighet. Som vi alle vet er det bare et halvt år igjen av hennes liv, før hun dør av flekktyfus i usle forhold bare noen stakkars uker før frigjørelsen. Hennes personlighet, hennes tanker og drømmer lever videre i hennes bok, mye takket være Miep og hennes far Otto, der den første beskyttet boken fra å havne i tyske hender, og den andre bestemte seg for å utgi den etter hans datters ønske om å være forfatter.

Jeg sitter alltid igjen med en sår og hudløs følelse, en ubestemmelig sorg over å ville påvirke noe som jeg ikke har sjanse å påvirke, endre noe som skjedde før min tid og en hjelpeløshet over å vite slutten mens jeg leser denne gripende ungpikebetroelsen samt vissheten at dette er uunngåelig, denne gangen som alle andre ganger vil hun bli grepet og hun vil dø. Boken vil ikke få en annen slutt hvor mye jeg enn ønsker det.

Historien er brutal. Spesielt med tanke på at dette er overhode ikke fiksjon. Dette er en realitet, dette har skjedd på ordentlig. De siste sidene i boka er viet et galleri med bilder fra før tiden i skjul, og det er noe sårt over å se bilder av de som ikke finnes lenger. Å vite at Otto Frank alene kom tilbake, til visshet om at hans hustru og begge døtre hadde gått bort er sårt. Og det mest utrolige med det hele er at boken, bokstaver på papir, kan ha en slik effekt på meg her jeg sitter i min trygge hverdag i dag.

Om du ikke allerede har lest Anne Franks dagbok anbefaler jeg deg å lese den. Og besøk gjerne websiden også mens du er i gang. Det finnes mye bakgrunnsinformasjon der, samt annekset i dag er et museum som tar i mot besøkende så du kan se den verden der større deler av dagboka er forfattet.

Post a Comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.