De av dere som har fulgt meg og min progress innen skriving kanskje drar kjensel på dette. Jeg har alltid kalt denne berettelsen for min «slagghistorie», en riktig hestenerd-historie fra mine tenår der jeg fabulerte om å eie drømmehesten og var helt oppe i tanken på å eie en hest. 

Fattige som både jeg og Lita var på den tiden ble det med dagdrømmer, og jeg fabulerte i hop en skikkelig penny-skrøne der jeg og Lita var hovedpersoner i min dagdrøm, jeg satte ord på dagdrømmen og fabulerte stor arv, alle penger man behøvde, en gård som ramla ut av ingenting, hester som regna fra himmelen og fantastiske opplevelser helt verdig ei Penny-bok. Selvklart var teksten helt horribel, uslepet og totalt forferdelig skrevet, men for meg og Lita var det ren underholdning og tenkt for oss selv. 

Som voksen har jeg delt tekstene med en og annen utvalgt venn etter å ha sagt klart i fra «det er bare søppel sånn at du vet.. men jeg har hatt det moro!». For søppel er det. Rett og slett u-utgivelig sett gjennom mine såvidt merkbart mer voksne øyne. Men jeg kniser enda når jeg leser den. 

Når jeg tenker tilbake på den tiden der tastaturet jamret seg under fingrene mine fordi jeg skrev og skrev lurer jeg ofte på hvordan jeg fant orken å sitte i timevis bara for å knappe på taster. I dag kjenner jeg det i nakke og rygg etter kort stund, men det har kanskje mer å gjøre med stolen jeg har nå enn at min iver ikke er like stor?

Hvor vil jeg egentlig med denne bloggen da? Jeg tror det jeg vil si er at det er ok å skrive søppel for ren egen-underholdning. All tekst man produserer kan lære deg noe, all tekst er en øvelse, en bearbeidelse. Du må ikke sikte på å skape førsteklasses tekst med alle bokstaver du fører ned på papiret. Noen ganger skaper man diamanter. Andre ganger skaper man bare treull for å pakke inn kunstverkene i. Og noen ganger skaper man ikke engang det. Like fullt er all tekst like verdifull på ett eller annet vis; Enten fordi det blir en fantastisk skapelse som alle skulle elske, eller det har en ren afeksjonsverdi for noen få utvalgte som man kan knise og flire over i harmoni med realiteten at dette er egentlig flatt ut søppel.. men akk så morsom søppel. 

Selvklart, om jeg virkelig la den vilja til kan jeg nok forme fortellingen om Kezan og Prinsen til noe som er vettig og brukandes. Likevel tror jeg ikke det er så mange utenfor en penny-klubb som skulle hatt interessen av å lese om to gale tenåringsjenter som kjøper seg fantastiske hester og lever et herlig liv som hestegale jenter uten et liv ved siden av. Om jeg skal legge massive mengder tid og energi på noe i dag burde det være noe jeg faktisk kan ha et håp om utgivelse på. Likevel kommer jeg ikke til å gi slipp på Kezan og Prinsen. De er en verdifull hjelp til å børste støvet av sine skrive-gener.