Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over "Det angår også deg" av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser, Dagens bok

Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz

Jeg gikk på ungdomsskolen når jeg fikk denne som en del av pensum, sikkert en kombinasjon av historieundervisning og norskundervisning. Og denne boken grep meg så utrolig sterkt at jeg var tvunget å låne den gang på gang på biblioteket.

Fortellingen er gjenfortalt av Arnold Jacoby basert på intervjuer av Herman Sachnowitz, en norsk jøde som ble deportert fra Norge under andre verdenskrig. Han, sammen med hele familien, ble sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz, men han var den eneste som overlevde og kom hjem igjen. Nå har jeg lest den nok en gang. Hver gang mai kommer over oss og vi har feiret frigjøringsdagen og 17 mai får jeg en uoverkommelig trang til å gjen-lese alle bøker jeg alltid vender tilbake til om andre verdenskrig; Dramaet på Arnøy, Anne Franks dagbok… og denne. Jeg har også lest en ny bok for meg, Miep fra Anne Franks dagbok som gjengir hendelsene sett med sine egne øyne og det hun husker fra den tiden.

Men, Herman. Herman.

Boka begynner ikke forsiktig. Som barn satte jeg ikke pris på den eksplosive begynnelsen, jeg bare leste forbi den og fortsatte bare boka, men som voksen innser jeg betydelsen. Det er som et bokseslag i magen nå når man vet så mye mer om ettervirkninger av traumatiske hendelser. Jeg kan ikke engang begynne å gjette hvordan man lever i hverdagen etter slike opplevelser man har vært gjennom i dødsleirene engang. Jeg kan ikke komme i nærheten engang! Begynnelsen beskriver det som i dag nærmest skulle beskrives som PTS; Post Traumatisk Stress-syndrom. Vi får være med i korte øyeblikk i en hverdag som for deg og meg bare er akkurat det; Hverdag. Men for Herman er det uhyggelige påminnelser om noe vi ikke engang kan forestille oss, og det tross utallige dokumentasjoner i form av berettelser fra overlevende, bilder, filmer, dokumenter og de eksisterende deler av konsentrasjonsleirene som er beholdt slik de var for at vi ikke skal glemme. Jeg har enda til gode å besøke disse, men det akter jeg gjøre en dag. Jeg skylder alle de millioner som døde å dra dit en gang for å få en smertelig påminnelse av hva som har vært. Spesielt nå som vi ser nynasismen vokser frem, en stadig økende rasisme og rasehat som nok en gang gror frem som svartmugg i et hus. Det er skammelig.

Nå, det var noen sidekommentarer, jeg skulle jo ha synspunkter om boka og ikke politikk. Herman forteller hvordan de ble arrestert. Hvordan han den dag i dag (skrivende stund i boka vel og merke) tortureres av skyldfølelse fordi han svarte feil når hans eldre søster spurte om råd før arrestasjonen. Om siste gang han hørte sin søster synge. Om faren som ga råd og tanker under den lange togturen, og hvordan han tok farvel med de mens han ble ført til «venstre» og de selv til «høyre». For de innvidde betydde venstre til gasskamrene.

Han beskriver hverdagen i grove trekk. Han forteller om den stadig økende besettelsen av mat av naturlige årsaker, om sadismen fra sine fangevoktere, om svik, bedrag og uventet vennskap. Og han forteller om sin yngste bror Frank. Frankemann som jeg nesten blir forelsket i, denne blyge litt hjelpeløse tenåringen som ikke er i nærheten av å være voksen når han deporteres, som beskyttes av Herman helt til Herman ikke lenger kan beskytte han fordi Frank er dødssyk.

Jeg har en tung klump i magen og halsen gjennom hele boka. Men det endrer ikke at jeg må le litt her og der av nærmest humoristisk gjengivelse av en hel del situasjoner, men fakta er at disse eksakte situasjonene var livsfarlige…da. Alle og enhver av disse kunne ført til et nakkeskudd på Herman. Men han overlevde og kom seg hjem, og dermed kan man trekke litt forsiktig på munnvikene av gjengivelsene.

Det er mange skjebner som beskrives i boka. Jeg har forgjeves forsøkt å finne ut om noen av navnene, og kan ikke finne noe videre opplysninger. Jeg tenker da på Hermans «gode hjelpere». Bronek er en av disse som jeg gjerne skulle visst om han overlevde og hvordan det gikk. Noen av hans venner får vi høre mer om, Samuel for eksempel holdt kontakt med Herman til Herman gikk bort. Herman giftet seg også, men jeg finner ingen opplysninger om barn.

Jeg forsvant i et sidespor igjen. Kanskje fordi dette berører meg så sterkt så jeg må unnslippe dette av og til? Jeg sluker boka med hud og hår, jeg vet jo hvordan det går, men likevel er det gripende hver eneste gang når han beskriver frigjørelsen av fangeleiren han befinner seg i.

 

Jeg er fattig når jeg lukker boken. Jeg føler meg robbet og tom, og det sprenger i brystet av en gråt som ikke kan slippe fri. Fordi her sitter jeg, i et fritt Norge, jeg er ikke forfulgt eller jaget på denne måten. Jeg har den samme følelsen når jeg lukker Anne Franks Dagbok også forøvrig, en slags skam som ikke engang er min. Skammen er ikke min for jeg tenker ikke slik. Men jeg er fylt av skam likevel.

Fordi jeg kan ikke garantere at jeg hadde tort å hjelpe en jøde om jeg levde under verdenskrigen. Jeg skammer meg, fordi jeg innser jeg kanskje ikke hadde våget være så modig og sterk som de som hjalp jødene. Jeg skammer meg fordi jeg tilhører det som den gang ble beskrevet som en arier, jeg føler meg skitten og dårlig som en råtten tomat. Og jeg levde ikke engang da.

Det som beskrives i denne og utallige andre bøker om Holocaust er så forferdelig, så enormt, så motbydelig at vi alle levende mennesker er skyldig de døde å minnes dette. Å aldri glemme. Og Hermans ord er udødelige. For det angår også deg.

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.