Litteraturen har gjennom alle år vært for meg både en fluktvei fra hverdagen når det behøves og en kilde til inspirasjon. Både inspirasjon til å takle hverdag og andre utfordringer som til å stimulere fantasi og intelligens.

Dette med en fluktvei fra hverdagen er noe alle mennesker direkte eller indirekte søker. Noen flykter fra alt som er tungt og vanskelig via litt mindre heldige metoder som for eksempel dop eller alkohol, andre tyr til adrenalinrush i form av hobbyer som får hjertet til å dra i vei som en dampveivals. Og jeg? Jeg flyktet gjennom fantasien min.

For en liten stund kunne jeg glemme alt en tenåring kunne finne vondt og leit ved å rømme inn i en fantasiverden. Jeg hadde tusenvis av usynlige venner for en liten stund, og kunne gjemme meg fra alt jeg fant ubehagelig eller vanskelig ved å leve meg inn i en helt annen verden. Faktisk ikke så rent ulikt Bastian i Den uendelige historien! Jeg var bokstavlig talt der. Jeg hadde (og har fortsatt) en svært levende fantasi som gjorde det enkelt for meg å mer eller mindre være der. Jeg så alt for meg, følte det nærmest på kropp og sjel alt det jeg leste. Jeg snufset og gråt, grøsset, var skremt og lo som en unge gjennom utallige bøker.

Mange er de bøker jeg har lest. Svært mange er gjengangere for meg også den dag i dag tross de ikke lenger er i min målgruppe. Ingen kan påstå at Tordivelen flyr i skumringen er voksen litteratur tross alt, men dette er likevel en bok som står godt også for en voksen leser. Spesielt når man tillegger nostalgien man får med seg. Det er mange av mine barndoms bøker som følger meg i dag, enten i minnet, eller ved at jeg leser de på nytt.

Har litteraturen formet meg? Jeg tror at den har det. Jeg har tatt farge av mange av de fortellinger jeg har lest. Jeg har tatt farge av språket til forfatterne som følger meg. Jeg har tatt farge av mine elskede bokpersonligheters opplevelser, og føler jeg vokser og tar lærdom av saker jeg aldri noensinne har opplevd selv. Jeg tror fantasien min og tankevirksomheten har vokst og utviklet seg mye mer enn den ville gjort med å konstant glo på TV eller filmer og serier på Netflix eller lignende strømmetjenester. En film eller tv-serie stimulerer ikke fantasien din spesielt mye: Du får det jo servert. Hvordan rommet ser ut. Hårfargen til personligheten. Ansiktstrekkene, klærne, kroppsbevegelser, tonefall, måte å snakke på, hvordan han eller hun drikker vin eller kaffe, hvordan maten ser ut, alt. Alt serveres på et sølvfat. Du behøver ikke bruke hodet ditt for å se for deg Bilbos lille hobbithull, eller romskipet i Hitchhikers guide to the galaxy. Det er der rett foran øynene dine.

Da er det noe helt annet å lese bokstaver på papir og forestille seg. Når jeg leser Bram Stokers bok Dracula ser jeg for meg hvordan greven ser ut, Jonathans utseende, Mina, Lucy og alle figurene. Etter Coppola sin filmatisering har de alle tatt farge av Keanu Reves, Gary Oldman og Winona Ryder så klart. (Og la meg tillegge at jeg elsker akkurat den filmatiseringen. Snacks på film!) Andre bøker har jeg aldri sett filmatisering av og bildene i hodet mitt er fortsatt mine egne.

Å være velsignet med en rik fantasi er fantastisk. Det kan også være svært skummelt når jeg lar min egen fantasi skremme meg opp til å bli nærmest mørkeredd! Men sånt kan jeg (etter at sola har stått opp igjen) le godt av meg selv for, og klasker en mentalt panne over hvor idiotisk jeg kan være som lar fantasien løpe avgårde med meg.

På mange måter kan jeg relatere til Anne i Anne fra Bjørkely, en bokserie og filmserie jeg forgudet som barn. Jeg har lest en del av bøkene nå i voksen alder på engelsk og er ikke skuffet. Jeg ble introdusert for Anne via serien som ble sendt for oss barn på TV, og jeg skulle så inderlig gjerne ha levd på hennes tid, på hennes lille gård. En drøm jeg faktisk gjemmer på enda den dag i dag, tross at jeg egentlig er litt for glad i elektrisitet til å bo akkurat så gammeldags som Anne gjør i bok og serie 😉

For meg har litteraturen vært en perfekt venn. En perfekt åpning til kunnskap, som har vist meg akkurat hvor mye man kan lære mellom to innbundne permer. Det er ingen grenser for all den kunnskap som er tilgjengelig i litteraturens verden. Spesielt historie har jeg alltid vært litt nerd på, og den dag i dag kan jeg få raptuser der jeg leser alt jeg finner i form av bøker og nettsider så vel som å se dokumentarer om visse historiske hendelser jeg husker som i et blaff. En lang periode leste jeg alt jeg kom over om Titanics forlis. En annen gang var det Pompeii og vulkanutbruddet der som opptok meg før jeg ble nærmest besatt av det gamle egypt, deretter dinosaurenes tidsalder, før jeg havnet i renesanse og barokk for en stund. Jeg blir rett og slett periodisk hekta! Men jeg lærer enormt mye av slike perioder.

Kan litteraturen fortsatt berøre? Jeg vet ikke om jeg er den rette til å uttale meg der. Jeg har en tendens til å falle tilbake til litteratur jeg har lest for en stund siden heller enn å søke meg til ny litteratur. Jeg har blitt skuffet så mange ganger av mer moderne litteratur, men det finnes så klart adskillige unntak der. Jeg er rett og slett litteratur-feig, og vil heller lese om igjen gamle godbiter enn å ha store forventninger og bli skuffet. Dette er noe jeg burde gjøre noe med for å kunne utvide horisonten. Men så er spørsmålet om det faktisk er en nødvendighet? Det finnes så utrolig mye bra blandt det som ansees klassikere, hvorfor må man søke noe nyere? Svaret er nok at man slett ikke må noe som helst. Vil man være gjenganger blandt eldre litteratur får man vel være det. Men jeg tror det kan finnes gullkorn der som jeg overser om jeg går med ryggen mot litteraturens utvikling, og jeg føler jeg burde snu nesa andre veien. Eldre litteratur kan jeg fortsatt ha med meg i ryggsekken mens jeg vender nesa mot fremtiden.

På gjenhør!