«Du må våge å slippe taket»

Ordene rullet mot henne som ringer på vannet. Brøt den mørke tausheten som omringet henne slik et teppe gjør. 
Hun var ikke så glad for at han sa det. Det vekket henne fra det behagelige mørket hun kunne omgi seg med av selvbedrag. At hun ikke var låst mens hun klamret seg fast. At hun var fri og kunne gjøre slik hun lystet, når hun ville. Hun visste jo at han hadde rett. Så lenge hun klamret seg fast kunne hun ikke svømme fritt gjennom verden, slik en fisk flyr fort gjennom vannet. Det var slik man burde leve. Hun visste det. 

Hun lukket øynene, sjelemessig knuget hun taket. Slippe taket? Hva trodde han? At hun frivillig skulle falle ned og slå seg? Hvorfor skulle man gjøre det når man kunne vente på en trapp? Eller en stige? Det måtte jo komme, ikke sant?

En liten evighet forsvant. Det var bare hun og han. Og evigheten. Nattsvart, enorm, skremmende evighet som spiste henne med hud og hår. Hvorfor tok den aldri slutt? 

Hun kunne ikke se han. Han var bare en stemme i mørket. «Du må våge å slippe taket». Ekkoet av ordene hans rullet rundt og rundt, større enn ringene, større enn henne. Større enn han selv. Hun hørte ingenting annet enn disse ordene. Og så, brått, gjennom dem, som et vindpust, kom stemmen hans frem til henne igjen. Nye ord, ny stemme. Myk, forførende, full av løfter. «Jeg lar deg ikke falle»

De store ordene rullet over de små. Men hun spisset ørene og lyttet. Forsøkte høre om han sa noe mer. Men hun kunne ikke kjenne han i mørket lenger. Panisk strakte hun sjelen ut, famlet gjennom evigheten og håpet den tok slutt. Men hun kunne ikke nå han. En skrekk for å bli igjen alene her, så stor, så rundt, som en ball. Og like ukontrollerbar dessuten slik den spratt og hoppet rundt som en forstyrret frosk. 

«Jeg lar deg ikke falle» 

Det vage hvisket nådde sansene hennes igjen. Hun innså hva han mente. Hun skjønte hva han ønsket. Hun ville det også. Nå. 

Forsiktig, stivbent av skrekk, og så svevet sjelen hennes fri mot hans. Og mørket var ikke mer, evigheten tok slutt, og han var der. 

Og hun falt ikke.