På forespørsel fra en kollega blogger jeg og deler denne korte lille teksten jeg har skrevet for en god stund siden. Hun ville gjerne lese den, så her kommer den!

«Se!»

Det opphissede ropet rev henne ut av tankene. Hun tittet opp fra de to forskjellige hermetiske bønneboksene hun sto og vurderte og tittet på sin lille datter.

Hun kom løpende, blussende av iver, hadde funnet noe i en hylle.
«Mamma! Se! Se så fin den er!»
Og hun tittet raskt på en liten pose plastleker. En liten pose med plastdyr. «Joda, den er kjempefin, men vi skal ikke ha den» sa hun noe uintressert. Hun ville finne ut hvilke bønner man skulle ha til middag.

Små munnviker trakk seg nedover, iveren forsvant. «Men den var jo så fin…» sa en sluknet barnerøst.

Svart samvittighet sparket henne i magen. Mentalt sank hun i kne. I noen sekunder blåste et bilde gjennom hodet hennes. Henne selv som barn, som oppdaget noe vakkert i en butikk og bare ville dele det med sin mor, hennes nærmeste mest betrodde venn. Geldesstrålende steg mot mor med den fantastiske skatten, mamma SE hva de faktisk har hentet inn. Morens uintresserte blikk og beskjeden «Den er for dyr».
Gleden som falt ut gjennom magen som en strøm, nedstemthet. Hun ville jo ikke KJØPE den. Hun ville bare dele gleden over at noe så vakkert fantes i det hele tatt. Slukøret tassing mot hyllen igjen for å sette det på plass.

Hun satte seg ned på huk. Bønner fikk være bønner en liten stund til. Sammen med sin lille datter satte hun seg ned og virkelig beundret de fine plastdyrene. Og gjenoppdaget barnets glede over at saker og ting bare finnes.