Jeg har jo glemt å blogge ettersom jeg leste! Nåvel, her på etterskudd kommer resten.

Ok, NÅ begynner det å bli alvor. Móri og Tiril er på vei til Østerrike med hele familien og på grunn av litt sånn småproblemer som krig og sånn blir de oppholdt og innkvartert her og der. De splittes opp, og adoptivbarna, Villemann, Taran og Dolg innkvarteres hos en ex-millitær. Vi møter umiddelbart en vakker liten jente som er like uskyldig som solen er rund og varm, og hyperromantiske Rafael faller med dunder og rabalder.

Dette er en bok som gir meg en utrolig vond smak i munnen. Ingenting feil med Margit sin fortellerstil, det er hva hun forteller her. Det foregår så mye underlige ting, og selv på veien dit møter de et kvinnemenneske som vi senere får vite er en heks ved navn Marie-Christine som har rappet til seg et soltegn fra en ridder hun drepte. Etter litt snuskerier så klart. Ja, dere vet, intriger, ordensfolk og slike ting.

Vi får vite at heksen jager dem for å få tilgang til kroppsdeler fra en ekte heksemester, og det planlegges mord på Móri, barna blir involvert i en syk situasjon med et dødsfall, og hele historien er så forferdelig at jeg føler meg kvalm.

Om jeg klarer å skyve min egne moralske kvalme til side liker jeg faktisk historien fordi den er mørk, mystisk, full av verdslige problemer og magi på samme tid. Akkurat slik jeg liker det. Jeg leser utålmodig, ler skadefro når ordensbrødrene (og heksen) får det de fortjener og .. ja stakkars Rafael får virkelig lide denne gangen, et sjokk som knekker ham totalt. Senere får vi vite mer om hvordan han tar på seg offerrollen som om han fikk betalt for det, men til hans forsvar fikk han et større sjokk enn mange ville klart å komme gjennom med hodet hevet. Selv Villemann hadde vansker med å klare seg gjennom det som skjedde.

Cliffhanger-resensjon sier dere? Absolutt! Neste bok!