Jeg har som de fleste litteratur-interreserte flere bekjente og venner som prøver å bli utgitte forfattere. Noen av dem har lykkes. En av dem er min venn Dan Hörning, og som alle venner gjør kjøper man umiddelbart de utgitte bøker for solidaritet, støtte og av nysgjerrighet. Jeg har nå lest Svärdspel i Hadarlon.

Dan har skapt en fortelling i et univers skapt av Neogames, Eon, en verden i rollespill som er for meg ukjent. Dette var min andre gjennomlesning, og denne gangen klarte jeg henge med. Men jeg husker at første gang jeg leste boken var innledningen noe forvirrende for meg som ikke kjente til verden, og det var i begynnelsen vanskelig å henge med i bytte av scneario som skjedde. Etter en innledende mental vingling kommer jeg dog inn i det og henger aldeles utmerket med i handlingen.

Noe som var en behagelig overraskelse var det totale fravær av pompøs fantacy. Det var ikke storslagent og overmektig, det var jordnært og full av latter. Vi møter en alkoholisert alv, en klønete ungdom, et skikkelig sinna esel, en lett løsaktig kvinne, en drøss med pompøse riddere, en allviter, og en kvinne som sover som hun var død og helt umulig å vekke. Det er herlig med en fortelling som ikke tar seg selv så utrolig høytidelig, som byr på klønete tenåringsgutter med testosteronstorm i kroppen og en alv som drikker seg dritings og lider av reale tømmermenn dagen etter.

Vi møter en verden som forbereder seg til sverdspill. Sverdspill er en konkurranse på blodig alvor, ordentlige våpen, nøyaktige regler.. og folk som blåser i uskrevne regler og oppfører seg som bøller. Likevel kretser boka svært lite om sverdspillet før slutten.

Språket er enkelt å lese, og flyter behagelig på. Tempoet er bra og personene føles ekte og enkle slik de fleste mennesker faktisk er i virkeligheten. Ingen person er overdrevent kompleks. Noen personer nevnes som viktige for samfunnet men vi får føle lite av dem i berettelsen, en hel del mennesker er helt uten navn og bare «bakgrunns-støy» men kommer inn i berettelsen her og der med noen kommentarer og hendelser som fører historien videre.

Opptakten til sverdspillet er fengende. Man føler folkelivet, surret av stemmene, kan forestille seg lukten og følelsen av at byen svømmer over av folk. Jeg lar meg nok en gang overraske av hendelsene under sverdspillet, og blir sjokkert over noen av spillernes brutalitet. Og avslutningen på konkurransen overrasket meg denne gangen også. Jeg, som har lest boken en gang før, lar meg overraske av vinneren.

Avslutningen på boken er brå og brutal. Og svært sjokkerende. Dan lykkes å plante noen små hint til den kommende kvadrologien han hadde planlagt når han skrev denne boka, og siden jeg har lest de påfølgende to bøkene fanger jeg dem opp. Jeg kan dog ikke helt si om jeg fanget de opp ved første gjennomlesning, og jeg tror ikke det er så lett å oppdage. Dette er noe som kunne ha kommet noe mer tydelig frem synes jeg personlig, men hintene er der. Dere kommer selvklart til å få en resensjon av neste bok Stormens vandrer etter jeg har lest denne også.

Uansett, avslutningen er ganske uventet og brå. Og her kommer det noe svevende, noe katedralsk over teksten, likevel uten at den blir høytflyvende. Man får en anelse av noe mer, noe større, noe man ikke forventet seg fra en bok så enkel å lese som den er.

For dem av dere som er nysgjerrig kan dere lese om Eon her. Jeg har sett flere diskusjoner på andre steder om hvorvidt Dan har gjort feil når han skapte sin bok, og slik jeg forstår det er det både motstand mot hans spor og godkjennelse av det. Jeg våger meg ikke på slike diskusjoner da jeg ikke kjenner denne verden som neogames har skapt, det jeg våger meg på å påstå er at jeg har lest en behagelig og spennende bok som ikke prøver å være episk og høytsvevende. Det er en relativt jordnær bok med morsomme personligheter som tilfører meg mye. Og jeg føler jeg kan varmt anbefale denne boka til andre som liker å lese Fantacy og rollespill-inspirerte bøker.