Jeg har lest første bok i Heksemesteren – Trolldom av Margit Sandemo.

Jeg hører til en av dem som faktisk liker denne serien til Margit, selv om jeg også innrømmer at den nok ikke er fengende helt i samme klasse som Sagaen om Isfolket. Jeg ble umiddelbart forelsket i Tiril og Nero, og hemmelig forelska i Móri hver gang. Jeg synes kanskje ikke selv jeg er så flink på bokanmeldelse men jeg ble overbevist om å gi det et forsøk likevel.

Jeg åpner alltid bok nummer en med en følelse at «NÅ dere!» og ser virkelig frem til å bli forført av Margits spennende univers der hva som helst kan skje. Selv om jeg har lest serien mange ganger gleder jeg meg like mye hver gang. Det slår aldri feil, jeg blir fengslet allerede i løpet av de første setningene. Konsulten og hans hustru slår meg derimot som dårlig planlagte personligheter, eller Margit har ikke hatt tiden til å beskrive dem så inngående som de kunne fortjent? I og med at de har en sterk rolle i boken synes jeg faktisk personlighetene kunne kommet mer frem enn de gjør.

Det er også underlig for meg, i en tid da barn skal hverken synes, høres eller merkes og man bruker vold og trusler som middel for å oppnå dette, så får Tiril være så fri som hun er. Det føles ikke riktig som at det faktisk skulle kunne skje. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på det, men det fremheves så hvordan barn skal være snille og stille små figurer man viser opp en fem minutter ved selskapene før de sendes til sine rom igjen, så det er underlig for meg at Tiril på tross av dette er så frimodig og vilter hele veien til voksen alder. Det hadde kanskje passet med en familie av Isfolkets kaliber, men konsulten og hans hustru er så langt fra isfolkets prinsipper man kan komme. Misforstå meg rett nå, jeg elsker Tirils humør og livsglede, det bare fremstår som underlig.

Når Margit beskriver Carlas situasjon og hennes mareritt får jeg atter igjen en følelse av at det mangler en hel del i berettelsen, og jeg føler meg faktisk litt snytt. Det føles som vi får bare små biter av fortellingen, og at en hel del forsvant på veien. Jeg blir nesten litt utålmodig, for en som har bevitnet slike alvorlige familiehemmeligheter selv er det litt underlig å se hvordan Carla så åpent viser at noe er galt i stedet for å dekke over det slik de fleste andre gjør. Likevel skal jeg ikke la dette ødelegge min leserglede, det finnes mange måter å hanskes med familiehemmeligheter på.

Vi har også deler der Margit virker som hun vil vise sin kunnskap om heksekunster, og hvordan jeg får følelsen av at hun resonerer og filosoferer sin egne teorier og tanker gjennom menneskene i berettelsen og sånt går sjeldent riktig bra for meg å lese. Det går ikke hjem, om man kan si det slik. Men jeg tilgir henne så gjerne, fordi når jeg har kommet så langt er jeg hjelpeløst fast i historien og har ikke tid til å stoppe opp og irritere meg lenger.

Når jeg leser gjennom historien som jeg nå har lest så mange ganger slås jeg alltid av at språket har en sjarmerende naivitet i seg, det finnes ingenting komplisert i det Margit skriver, ingen balett med ord for å skape et kunstverk innen litteraturen. Det jeg derimot finner rikelig av er hverdagens enkelhet, en humor hun ikke klarer å skjule og som får meg til å storflire rett som det er så mannen lurer på hva Margit skrev nå som var så morsomt. Jeg kommer nok til å måtte lese høyt hver eneste bok i seriene hennes før vi er ferdige antar jeg. Jeg blir så med i hennes verden, språket er så lettfordøyt og mykt og slett som honning for en sår hals, og gir meg alltid en virkelighetsflukt fra hverdagen der jeg kan glemme mine egne små og store problemer og bare flyte med i en lett strøm av ord som skaper et univers jeg så gjerne vil tro finnes i virkeligheten.

Margit kommer nok aldri havne i noen litterær superklasse når det kommer til å snu på ordene og danse med dem for å skape store kunstverk som Kristin Lavransdatter, Vildanden, Sult, Anna Karenina eller lignende, men det behøver hun overhode ikke heller. Hun er i sin egen superklasse når det kommer til å bare eksistere sammen med ordene, og skape en fortelling du ikke behøver på toppen i et litteraturkurs for å henge med i. Det er enkelt å lese Margits bøker, også Heksemesteren. De som ikke har så mye fantasi kommer nok til å oppleve at det finnes en viss stimulans av fantasien i hennes fortelling, de som er som jeg; Velsignet med rikelige mengder fantasi, kommer til å oppleve hvordan denne går av skaftet så man må skrive, tegne eller male selv for å bli kvitt energien det gir. Hennes penn er fantastisk, varm og levende uansett hva hun skriver.