-Du skulle bli kokk du! Dette er jo bare fantastisk!

Godkjennelsen varmer mer enn bålet. De gode kakene smaker brått enda bedre og hun nyter hver bit. Hun har lykkes. Hun er flink til noe! Endelig anerkjennelse.

For det er jo alt det handler om, ikke sant? Anerkjennelse, verdi, å være god nok. I det minste er hun flink på kjøkkenet. I mangel på andre ting har hun i det minste det.

Øynene glitrer til henne over bålet. – Du vet, du er jo ikke bare smart og pen, du er jo riktig flink til å lage mat og bake og slikt. Burde kanskje være en husmor? Jeg ser det for meg, du er jo perfekt kjerring-emne, og misforstå meg rett når jeg sier kjerring, det er et hedersnavn!

Hun kjenner hvordan hun vokser litt til og rødmer, bøyer hodet fort over kaffekoppen for å gjemme stjernene som tennes i øynene.

– Ja, det er nok langt mellom slike som deg tror jeg. Hvem som helst ville være lykkelig for å gjøre et slikt kap.

Stemmen til høyre rykker henne nesten ut av dagdrømmen hun begynte å synke ned i. Hun snur seg, og møter et annet sett øyne, også de glitrer av glede og også denne nyter hennes bakelser. Tankefullt møter hun blikket. Hun er den første som ser ned.

‘Hvorfor er jeg ikke god nok da?’ farer tanken gjennom hodet hennes. For hun er jo ikke det. Likevel. Hun falt ned denne gangen også.